LIKESTILLING: Mor og far gjør ikke som staten vil

Mor og far gjør ikke som staten vil
Av Kristin Clemet, leder i Civita

Staten, det vil si politikere og andre som syns de vet hva som er godt for oss, har bestemt at mor og far bør dele på omsorgen for de minste barna på en helt spesiell måte. Ingen vet om vi blir lykkeligere av det, eller om barna får det bedre, men det vil, ifølge bedreviterne, fremme likestillingen. Staten bruker altså menneskene for å skape et samfunn i sitt bilde. Mange politikere mener at de har bedre dømmekraft enn vi har selv, og at de vet bedre enn oss hvordan vi bør leve våre egne liv.

Jeg har alltid vært forundret over at ikke flere protesterer mot denne ovenfra og nedad-holdningen, som gjør at vi blir fratatt makt og myndighet selv over det mest private. Men nå viser det seg at jeg kanskje ikke behøver å være forundret likevel. For selv om det ikke er så mange som protesterer med ord, så er det svært mange som gjør det i handling.

Til Likestillingsombudets fortvilelse viser det seg nemlig, for å sitere Dagsavisen, at ”den norske mor og far ikke gjør som staten vil hele tida”. Noen drar nemlig på ferie når de har pappaperm – sammen med mor og barn! Og det var jo ikke meningen, for det ”hindrer at far blir en omsorgsperson på linje med mor”.  Staten risikerer altså at mor skifter bleier mens far soler seg, og det er staten helt imot.

Vil vi egentlig ha et Likestillingsombud som plasserer seg i en så nedlatende posisjon i forhold til vanlige menneskers mest private valg? Hvordan vet ombudet at de familiene som velger å ta en lang ferie sammen lever dårligere liv enn de som lever slik staten vil?

Hele 54 prosent av norske mammaer er ulydige mot staten. De er nemlig sammen med pappa når han har permisjon!  Likestillingsombudet og andre vil gjerne endre systemet, slik at det ikke ”åpner for” at noen kan være sammen på denne måten eller for eksempel dra på ferie. Tenk det.

Alle norske partier aksepterer at staten blander seg inn i næringslivet, i sivilsamfunnet og i privatlivet. Ingen vil tillate at foreldre slår barna sine eller nekter dem skolegang. Men ingen partier aksepterer at staten bestemmer alt, for da blir samfunnet totalitært. Kunsten er altså å finne en passe balanse, som gjør at vi forblir selvstendige og frie mennesker, mens staten konsentrerer seg om å støtte og beskytte oss fremfor bare å styre og dirigere. Og skal staten blande seg inn, bør det kreves mer enn rene hensiktsmessighetsbetraktninger. Det er grenser for politikk.

Partiene har ulike oppfatninger om hvor grensene går. Etter min mening er grensen overskredet når politikerne skal bestemme hvordan vi fordeler arbeidet i hjemmet og omsorgen for våre barn. Det er prinsipielt betenkelig, men jeg tror heller ikke politikerne alltid vet best. De er ikke overmennesker, og derfor er det ingen grunn til å tro at de vet noe om oss som vi ikke vet selv. 

Jeg syns vi skal få bestemme over våre egne liv selv. Om det på kort sikt fører til mer eller mindre likestilling mellom kjønnene, er mindre viktig enn at vi bestemmer over oss selv. Hensikten helliger ikke alltid middelet.

Jeg tror dessuten ikke Likestillingsombudet vet bedre enn alle de mammaene som har valgt å være ulydige overfor staten.  Ingen mennesker vet nok til å styre alle andres liv.

Men de fleste vet nok til å styre sine egne liv. 

Innlegget sto på trykk i Aftenposten 11. juli 2009.

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »