PUBLIC CHOICE: Styring som svikter









Svikt!
Av Marius Doksheim og Kristian Kjøllesdal, Civita
 
Markedet
er, som vi de siste årene har erfart, ikke perfekt. Det har gitt opphav til en
viktig debatt om økonomifaget, blant annet i DN. De fleste synes å være enige
om at markedet ikke oppfyller økonomibøkenes definisjoner av rasjonalitet og
effektivitet. Vi må derfor kombinere økonomifaget med andre innsikter for å
forstå bedre.
 
Men
også andre fag, og derigjennom kommentatorer og menigmenn som benytter seg av
fagets innsikter, er farget av idealmodeller. Statsvitenskapen er blant disse. Her
har man (i en bare litt karikert versjon) sett på velgerne, politikerne og
byråkratene som mer opptatt av andres velferd enn sin egen. Velgerne stemmer
for å gjøre samfunnet best mulig. Politikerne ofrer egeninteressen for å tjene
folket. Byråkratene følger sine overordnedes ordre pedantisk og med stor iver.
 
Men
hva hvis statsvitenskapens modeller er like misforståtte som økonomifagets? Hva
skjer, for eksempel, hvis velgerne, politikerne og byråkratene overtar homo
economicus’ viktigste trekk, nemlig egeninteressen og den økonomiske rasjonaliteten?
Hvordan handler menneskene hvis de tenker slik i politikken som man antar de
gjør i butikken?
 
Her
kommer det som på godt norsk kalles public
choice
inn. Denne fagretningen, og innsiktene derfra, forsøker vi å belyse
i en ny Civita-pamflett, Svikt!.
 
Den
siste tiden har ideen om at politikerne må gå inn og rette opp der markedene
feiler, fått en renessanse. Public choice-teoriene viser at dette ofte er en
for enkel løsning, siden også velgere, politikere, byråkrater og særinteresser
kan svikte. Aktørene i politikken er mennesker, på godt og vondt. Dermed kan
også politikken feile.
 
Velgerne
kan tenkes å lede politikerne i feil retning av samme grunner som de av og til
leder markedene i feil retning, for eksempel fordi de er kortsiktige eller lar
seg forføre av enkle argumenter. Men problemene kan også tenkes å være større i
politikken enn i markedet, fordi man i markedet i større grad straffes og
belønnes på grunnlag av sine egne handlinger. I politikken har man mindre grunn
til å bruke lang tid på å bestemme seg for eksempel for hvem man skal stemme
på, eller hvilke avveininger man gjør seg mellom forskjellige alternativer.
 
Også
politikerne har sine egne ønsker og behov, og maksimerer sin personlige nytte. Den
viktigste motivasjonen er selvsagt flest mulig stemmer. Politikerne følger
derfor, av egeninteresse, velgernes ønsker.
 
Men
politikerne må bare følge velgernes ønsker i så stor grad at de blir gjenvalgt.
Det gjør at de også har et visst albuerom. Dette handlingsrommet kan man bruke
til å følge egne interesser, eller man kan la seg ”lobbe” av interessegrupper. Man
kan gi særinteresser fordeler på bekostning av fellesskapet. Tydeligst er dette
kanskje i hvordan samferdselsutbyggingen foregår etter politiske og ikke mer
teknokratiske kriterier.
 
Når
myndighetenes inngrep gjør at man kan tjene penger på å skaffe seg gunstige
reguleringer eller rammebetingelser, vil ressurser brukes på å skaffe seg disse
fordelene (noe en viss statsråd som ble kommunikasjonsrådgiver kanskje kan
illustrere). Heller enn at bedriftene konkurrerer om å lage best mulig
produkter til lavest mulig pris, vil de konkurrere om å skaffe seg best mulig
kontakt med politikerne.
 
Public
choice gir selvsagt ingen fullstendig beskrivelse av verden, ei heller av
politikken. Men vi tror den, som all god teori, kan beskrive viktige aspekter
av virkeligheten. Mennesker og politikere er ikke bare rasjonelle og
egeninteresserte. Men de er nok litt rasjonelle og egeninteresserte.
 
Hva
er så løsningen? Kort oppsummert foreskriver teorien et liberalt demokrati med
desentralisering av beslutninger til dem som står nærmest problemet og
løsningen. Man sikrer en viss personlig sfære der politikerne ikke kan blande
seg inn. Man gir innbyggerne konstitusjonelle garantier for hva politikerne
ikke kan gjøre mot dem.
 
Disse
innsiktene blir dessverre ofte oversett. Når det blir påstått at markedene har ledet
oss inn i finanskrisen, kan myndighetene angivelig enkelt gå inn og rydde opp. Når
norske skoleelever presterer for dårlig, er eneste løsning mer penger og
sterkere politisk kontroll.
 
Men:
Fordi også velgere og politikere er feilbarlige, kan man ikke forvente at det
er enkelt for myndighetene å steppe inn der markedene svikter. Kostnadene ved markedssvikt
må veies opp av kostnadene ved styringssvikt. Det er en viktig innsikt når
myndighetene nå skal ”rydde opp” etter finanskrisen.
 
 
Civita-pamfletten
Svikt – en introduksjon til public choice kan lastes ned eller kjøpes her
.

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »