Sykelønnsordningen er urettferdig

 
Sykelønnsordningen er urettferdig
Av Lars Kolbeinstveit, filosof og prosjektmedarbeider i Civita

Det kommer daglig ny statistikk og nye beregninger inn i sykelønnsdebatten. Få diskuterer om sykelønnsordningen i seg selv er en god ordning.

Det er, uavhengig av omfanget og kostnadene ved sykefraværet, en del ting som tyder på at dagens sykelønnsordning er en urettferdig ordning. En bedre balanse – mellom plikter og rettigheter – hadde vært mer rettferdig. For det første er det svært sannsynlig at reduserte ytelser ved fravær vil endre folks incentiver og dermed bidra til redusert (mis)bruk. Det har man erfaring fra i andre land og fra andre velferdsordninger. Et annet, og kanskje viktigere, argument er at lavere ytelser ved fravær kan styrke betydningen av plikter og personlig ansvar. Vi kan også spørre oss selv om vi ville valgt en annen modell for velferdsordningene hvis vi skulle bygget dem opp på ny. Er det rettferdig at vi får om lag 2/3 av lønn ved arbeidsledighet og uførhet, mens vi får full lønn ved sykefravær?

Sykelønnsordningen er den av våre velferdsordninger som er rausest utformet. Det forutsetter høy tillit til mottakerne. Tilliten tenderer imidlertid mot å være naiv. Man kan – og man bør – vise høy tillit til sine medmennesker, og det gjør vi heldigvis i Norge. Men tilliten må ikke bli blind.

På den annen side er også tilliten til sykelønnsordningen, på systemnivå, under press. Skal sykelønnsordningen fungere som et system som befolkningen har generell tillit til, må den ikke generere for høye utgifter. Det bør ikke virke for enkelt å få tilgang på sykemelding. Bedre incentiver og rammeverk er ikke bare nødvendig for å ivareta tilliten til systemet, det er også nødvendig for å ivareta tilliten mellom borgerne.

Det kan virke urettferdig at man skal ha et økonomisk tap gjennom redusert inntekt på grunn av sykdom. Å knytte et personlig ansvar til den enkelte for at han eller hun er syk er svært problematisk.  Det å avgjøre når folk eventuelt er ansvarlige for at de er blitt syke – og når de ikke er det – er nærmest umulig. Sykdom rammer ofte svært tilfeldig og handler mye om uflaks. Reduserte ytelser ved sykefravær kan ikke begrunnes med at vi selv har et ansvar for at vi har blitt syke. Begrunnelsen må være basert på at sykdom er en naturlig risiko, som alle blir utsatt for, og som vi alle må ta hensyn til, når vi planlegger livene våre.

Slik sykelønnsordningen er i dag, er den ikke bygget opp slik at arbeidstaker må ta et personlig ansvar når han har blitt syk. Arbeidsgiver og staten betaler hele lønnen hans. Man betaler riktignok skatt, men det er noe alle arbeidstakere gjør. Personlig har man altså ikke et ekstra økonomisk ansvar ved sykdom. Det betyr at det er andre – kolleger, arbeidsgivere og skattebetalerne – som må ta hele ansvaret. Et argument mot økonomiske kutt i sykelønnsordningen er at det vil gå utover de ærligste og mest pliktoppfyllende arbeidstakerne. Det kan virke urettferdig at de ærlige skal straffes med kutt i sykelønnen pga av at det finnes noen som skulker eller er mindre pliktoppfyllende. Dette er likevel et klassisk problem i alle typer forsikring. Det at noen jukser, gjør at de ærlige får en høyere forsikringspremie enn de ellers hadde fått. Problemet er på mange måter helt grunnleggende.

Men problemet med de ærlige, som mener kutt i lønn ved sykdom er urettferdig, kan også virke motsatt. Noen kan mene at de selv kan ta deler av den økonomiske støyten når de blir syke, og er beredt på å senke forbruk eller å bruke oppsparte midler ved sykefravær. De kan hevde at det er urettferdig at de andre som er syke, ikke selv må bære en del av det økonomiske ansvaret når de er borte fra jobb. I et tillitsperspektiv kan folks tillit til de syke øke når de syke selv må ta en liten del av regningen.

I virkeligheten vil det alltid finnes noen som snylter. Dette er, i motsetning til i sykelønnsordningen, tatt hensyn til i utformingen av stort sett alle andre velferdsordninger. Få burde føle at egenandelen ved legebesøk er et utrykk for mistenkeliggjøring av at man er syk. Egenandelen er nødvendig for å dekke deler av kostnadene ved legebesøk. En annen viktig funksjon er at egenandelen demper misbruk eller overforbruk av legetjenester. Det finnes en allmenn aksept for økonomiske hindre mot overforbruk av legetjenester. Dette til tross for at det fører til høyere egenandeler for dem som ikke overforbruker legetjenester.

Det at vi har egenandeler på for eksempel legetjenester, er utrykk for en moderat politikk hvor ulike hensyn blir vektet opp mot hverandre. Retten til legehjelp er helt grunnleggende, men tjenesten trenger finansiering, og vi må unngå for mye misbruk. Sykelønnsordningen er i dag ikke moderat og balansert utformet. Retten til lønn under sykdom vektlegges så sterkt at vi ikke aksepterer noen form for egenandeler eller økonomiske virkemidler for å hindre overforbruk.

Livet er slik at vi kan bli syke. Dette vet vi, og vi plikter å ta hensyn til det. Hvis kun retten til hjelp ved sykdom fremheves, havner forholdet mellom rettigheter og plikter ut av balanse. Retten til full lønn ved sykdom fordrer nemlig en plikt hos andre. Det er noen andre som betaler lønnen til den syke. Disse forhold balanseres noe over tid. Etter en periode med sykdom, betaler man tilbake for den rettigheten man har fått gjennom skatt på arbeid.

På systemnivå er det slik sett en balanserende effekt mellom plikter og rettigheter. Balansen mellom rettigheter og plikter reflekteres likevel ikke særlig godt på det individuelle planet. Det knyttes ikke et konkret og individuelt økonomisk ansvar til den som blir borte fra jobb pga sykdom.

Kutt i sykelønnsordningen kan bidra til styrket personlig ansvar for egen velferd. Vi må personlig, eller i samarbeid med familie og andre, sørge for at vi takler perioder med tapt inntekt. Hvis mennesker med normalt sykefravær tok en større del av regningen kunne vi omfordelt mer til dem som virkelig trenger det: til dem som ikke har noen mulighet for å jobbe og som er varig uføre.

Det staten tjener på reduserte ytelser ved sykefravær kan også brukes til lavere skatt på arbeidsinntekt. De som tjener mindre enn 6G (437 286kr.), som er maksimalbeløpet man kan få i årslønn som syk i dag, er de som først og fremst bør få redusert skatt. En slik skattereduksjon vil gi bedre incentiver til å arbeide. Lavere skatt på arbeidsinntekt kan også styrke mulighetene til å ta individuelt økonomisk ansvar når man er syk.

Dagens sykelønnsordning er et symptom på at forholdet mellom rettigheter og plikter er kommet ut av balanse. Skal de rause velferdsordningene vi har i Norge overleve på sikt, er vi avhengige av at rettigheter følges tett av plikter og personlig ansvar.

Kronikken sto på trykk i Bergens Tidende 11. februar 2010.

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »