DEN NORDISKE MODELLEN: Veien videre



Den nordiske modellen. Veien videre.
Av Kristin Clemet, leder i Civita.
 
World Economic Forum skal ha den nordiske modellen som ett av sine temaer på møtet i 2011. En (typisk norsk?) delegasjon, bestående av Børge Brende, Stein Erik Hagen og Erik Solheim, har allerede vært i Davos for å delta i forberedelsene av møtet.
 
Det har gått bra i de nordiske land de siste tiårene. Mange forskere, næringslivsledere og politikere utenfor Norden spør hva oppskriften har vært. Hvordan har de nordiske land greid å kombinere sine sjenerøse velferdsstater med høy vekst og produktivitet?
 
Skal man ha håp om å kunne besvare et slikt spørsmål, må man forstå at den nordiske modellen er noe mer enn en velferdsstat: De nordiske land har riktig nok en velferdsmodell som skiller seg litt fra andre modeller. Men de nordiske land er også liberale, sterke demokratier, og det er land med en svært åpen markedsøkonomi. Vi har dessuten konsensusdrevne politiske institusjoner og brede medvirkningsprosesser, som bl.a. gir organisasjonene og arbeidslivets parter stor innflytelse når viktige beslutninger fattes.
 
I dag verserer det mange forklaringer på de nordiske landenes suksess. Den forklares bl.a. med at vi har små lønnsforskjeller, at vi har produktivitetsfremmende velferdssystemer, at vi har et gunstig skattesystem for bedrifter og kapitalister, at vi har stor grad av tillit i samfunnet, at vi har en svært velfungerende kapitalisme, og at vi har stor endringsvilje og –kompetanse. Den beste forklaringen er kanskje en kombinasjon av alle disse forklaringene.
 
Ingen partier i Norge taler for et grunnleggende systemskifte i den nordiske modellen. Høyresiden vil ha velferdsstaten, og venstresiden har akseptert kapitalismen. Utredninger som Civita har gjort, viser at det ikke er mulig å se forskjell på noen regjeringer når det gjelder viljen til å bevilge penger til offentlig forvaltning. Og finanskrisen viste oss at selv ikke en sosialistisk finansminister har noe alternativ til kapitalismen.
 
Men forskjellene mellom partiene er likevel ikke borte: I alle de nordiske land vektlegges frihet og likhet, vekst og fordeling, stat og privat, litt forskjellig av høyre og venstre. Venstresiden i alle land påstår at høyresiden truer modellen fordi den vil forandre. Men historien har vist at mangel på forandring kan være en enda større trussel mot modellen.
 
Spørsmålet er hva som truer modellen i dag? Etter min mening er det minst fire utfordringer som krever en diskusjon:
 
·      Vi kan få et finansieringsproblem. Det blir færre yrkesaktive pr pensjonist, samtidig som 20 – 25 prosent av alle i arbeidsfør alder står utenfor arbeidslivet. Men er vi i stand til å dempe veksten i offentlige utgifter?
 
·      Vi kan få et integreringsproblem. Vi trenger flere innvandrere, bl.a. fordi vi trenger arbeidskraft. Men er vi i stand til å møte mangfoldet på en god måte når modellen er mest innrettet på likhet og enhet? Og er et arbeidsliv som betaler høye lønninger, i stand til å inkludere funksjonshemmede eller delvis uføre som gjerne kan og vil arbeide?
 
·      Vi kan få et legitimitetsproblem. Vi trenger oppslutning om modellen i en befolkning som blir stadig mer kjøpesterk og kunnskapsrik. Men er det mulig, hvis ikke de viktigste velferdsoppgavene løses godt nok, og hvis det ikke er mulig å velge mellom ulike tilbud?
 
·      Vi kan få et kapasitets- og kompetanseproblem. Vi trenger alle gode krefter for å løse fremtidens velferdsoppgaver på en effektiv måte. Men er det mulig, hvis vi ikke vil tillate at private og kommersielle virksomheter hjelper til, og hvis vi ikke greier å modernisere offentlig sektor? Har vi råd til å skåre så dårlig på evne til innovasjon?
 
Jeg tror den største trusselen mot modellen i Norge i dag, er kravet om status quo og ”no change”. Vi ser tendenser til en nesten selvforherligende omtale av den norske modellen, samtidig som de endringene som skjer, like gjerne kan være små skritt i gal retning fremfor viktige skritt i riktig retning.  Årets Economic Freedom of the World-rapport viser for eksempel at Norge for fjerde år på rad får en stadig mindre fri markedsøkonomi.
 
Den nordiske modellen, slik den var i 1980, er allerede død. Siden den gang er samfunnet åpnet opp og markedene liberalisert. Den nordiske hverdagen er helt annerledes i dag enn den var for tretti år siden, bl.a. takket være høyreorienterte regjeringers reformer.
 
Nå må modellen fornyes igjen, og da må noe gjøres.
 
Det holder ikke å la humla suse.

Innlegget står på trykk i Dagens Næringsliv 2. oktober 2010.

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »