OMSORG: Offentlig og privat



Vi trenger private sykehjem
Av Kristin Clemet, leder i Civita

Bør ”Adecco” bli et skjellsord for ”privat” – eller bør ”Adecco” heller minne oss om at det dessverre finnes enkelte bedrifter som ikke følger lover, regler og avtaler, og at kommunenes kontrollsystemer bør bli bedre?

Arbeiderpartiet og SV håper nok på det første. I det lange løp tror jeg heldigvis det blir det andre.

Det er nemlig ingenting som tyder på at kommunene vil slutte å gjøre bruk av private leverandører. Jeg har heller ingen tro på at Arbeiderpartiet vil forby kommersielle foretak å drive sykehjem, selv om statsministeren nå taler så uklart om temaet at man nesten skulle tro at han vil det.

SV, derimot, er helt klare. De vil gjerne forby kommersielle virksomheter og bare (så vidt) tillate ideelle virksomheter. Årsaken til at Arbeiderpartiet neppe går med på det, er antagelig flere.

For det første er det ikke soleklart hva en ideell virksomhet er. En genuint ideell virksomhet er basert på innsats fra frivillige amatører, mens det SV snakker om, er profesjonelle organisasjoner med betalte medarbeidere. Slike organisasjoner kan også i høy grad agere kommersielt, selv om det ikke deles ut utbytte.

Det er heller ikke uproblematisk å forby uttak av utbytte. Private skoler og høyskoler som får offentlig støtte, er underlagt et slikt forbud, men på andre områder er det ikke slik.

Spørsmålet man derfor må stille seg, er hva man oppnår og hva man taper på å begrense mulighetene til å tjene penger for slike virksomheter og hva slags virksomheter som skal omfattes av forbudet. Ifølge SV skal det gjelde barnehager og sykehjem, men skal det også gjelde dem som leverer møbler og mat til sykehjemmet?

Dersom det innføres slike begrensninger, må man regne med at færre aktører vil melde seg, og at færre vil være interessert i å bruke sin ekspertise, kapasitet og kreativitet på å være med og løse den aktuelle samfunnsoppgaven. Det betyr at både kompetansen og kapasiteten på det aktuelle området blir mindre. Næringslivet kan ikke overleve uten at det tjener penger – det er en av de viktigste samfunnsoppgavene næringslivet har – og derfor kan det også bare i begrenset grad delta der det ikke er inntjeningsmuligheter.

For å bruke et eksempel: Når færre aktører melder seg på skoleområdet, fordi det ikke er lov å tjene penger når man mottar offentlig støtte, går det utover tilbudet av skoler. Det blir mindre mangfold, innovasjon og kreativitet. Men det er ikke avgjørende negativt for kapasiteten, siden det er skoleplasser til alle i Norge.

På barnehageområdet var det helt annerledes, for der manglet det plasser. Uten privates innsats ville kapasiteten i dag vært langt mindre. Og slik vil det også være innen eldreomsorgen i årene som kommer: Det trengs både mer kapasitet, mer kompetanse og mer kreativitet enn det offentlige kan by på.

Det er nok i erkjennelse av at det tross alt finnes noen slike sammenhenger at SV, først nå, når barnehageutbyggingen langt på vei er fullført, lufter tanken om utbyttebegrensning i barnehagene. Men da må man også spørre hva som er en fair og forutsigbar politikk. Bør myndighetene kunne "utnytte" privat næringsliv så mye de kan så lenge som mulig – for så å overraske med å endre rammebetingelsene fullstendig?

Det er heller ikke sikkert at oppgavene blir løst med mindre ressursbruk totalt sett, slik SV ser ut til å tro, dersom man forbyr private virksomheter å tjene penger. Penger som deles ut i utbytte har ikke nødvendigvis en alternativ anvendelse i offentlig sektor. Samlet sett kan ressursbruken være mer effektiv der man kan tjene penger enn der man ikke kan tjene penger – nettopp fordi man kan tjene penger. Hvis ikke SV tror på et slikt resonnement, men tror at alt overskudd er en form for unyttig sløsing, bør kanskje SV vende tilbake til sin tro på planøkonomi.

Enda verre blir det når det fra en del hold legges til grunn at det er naturlig at næringslivet bryter lover og regler – at det nærmest er det som er å være næringsliv. Enkelte uttaler seg som om "alle" måtte forstå at Adecco gjorde noe ulovlig, fordi de er en del av næringslivet, og fordi det er ”naivt” ikke å forstå at næringslivet bryter loven. Men hvis alt næringsliv er latent kriminelt, burde man vel egentlig gå inn for å forby det helt?

En viktig side ved debatten bør være hva slags kvalitetssikring og kontrollsystem man bør ha vis a vis private virksomheter som mottar offentlig støtte eller betaling for å være med å løse viktige samfunnsoppgaver. Selv innførte jeg som utdanningsminister et mye strengere tilsyn med privatskoler (dvs friskoler) som mottok støtte. Men samtidig må man ikke bli så fiksert på å  kontrollere private at man glemmer å føre tilsyn med offentlige aktører. Eller enda viktigere: At man unnlater å gjøre noe med de feil og mangler man finner i offentlige virksomheter.

Det er nemlig påfallende hvilken enormt stor sak det kan bli hvis en privat aktør, som f.eks. Adecco, bryter lover og regler. At offentlige sykehjem og skoler, ofte i langt større utstrekning, bryter lover og regler, får nesten ingen oppmerksomhet overhodet.  Så et naturlig spørsmål kunne kanskje være hva man gjør med de lov- og regelbrudd som avdekkes på offentlige skoler og sykehjem? Tar man disse like alvorlig som man tar Adecco-saken?

Til slutt er det grunn til å stille spørsmål ved lovene og reglene i seg selv. Når regler brytes i et så stort omfang som man av og til ser, f.eks. på skoleområdet, så er det kanskje noe galt med reglene? Er vi f.eks. helt sikre på at alle ansatte på Adeccos sykehjem følte seg utnyttet, eller var det noe ved virksomheten som tvert om var attraktivt? Er i så fall reglene fleksible nok til å dekke ulike behov som ulike arbeidstakere har?

Og helt til slutt: Hvordan kan det ha seg at de eldre selv, altså brukerne av Ammerudlunden sykehjem, har vært så fornøyd? Er det noe å lære? Sykehjemmene er jo tross alt til for de eldre.

Det er mange interessante debatter å føre. Den moralistiske og dogmatiske debatten som kommer i kjølvannet av en skandale, er ikke den mest interessante.

Innlegget er på trykk i Ukeavisen Ledelse 4.3.2011.

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »