Den nordiske modellen

Av Kristin Clemet, leder i Civita.

 

Samfunnssystemet i Norge og våre nordiske naboland – det som omtales som «den nordiske modellen» – har de senere år fått mye oppmerksomhet.

Modellen fremstår som vellykket ved at den klarer å kombinere gode velferdsordninger og høy produktivitet og vekst. Nøyaktig hva modellen egentlig består av, og hva som gjør den såpass vellykket, er imidlertid ofte uklart, spesielt i den politiske debatten.

Betegnelsen «modell» er i utgangspunktet misvisende. Det er ikke en planlagt modell, utviklet etter en fast mal eller uforandret over tid. Den varierer også mye mellom de nordiske landene. Samtidig har de nordiske samfunn såpass mye til felles at det kan være interessant å studere dem for å lære hva som eventuelt fungerer bedre enn i andre land med andre «modeller».

Den nordiske modellen er mer enn en velferdsmodell. En rimelig balansert oppsummering kan være at modellen, det vil si de nordiske land, preges av at de

• er liberale, sterke demokratier,

• har konsensusdrevne politiske institusjoner,

• er svært åpne markedsøkonomier, og at de

• har velferdsstater som er preget av en relativt omfattende offentlig sektor, universelle og skattefinansierte ytelser og koordinerte lønnsforhandlinger.

Det hender at venstresiden, og særlig Arbeiderpartiet, forsøker å ta eierskap til modellen, for eksempel ved å omtale den som en «sosialdemokratisk» modell, eller ved å argumentere mot andres reformforslag ved å vise til at forslagene vil være et «brudd» med modellen. Men viktige elementer i modellen så dagens lys allerede før Arbeiderpartiet ble en politisk kraft, den er blitt politisk fellesgods, og det er selvsagt ikke en statisk modell.

Den nordiske velferdsmodellen er verken en norsk eller sosialdemokratisk oppfinnelse. For å si det med en av våre fremste forskere på området, professor Stein Kuhnle: «Om Arbeiderpartiet, Høyre eller Venstre hadde søkt om «patent» på den norske velferdsmodellen, ville ingen av dem fått søknaden godkjent».

I dag diskuteres og forskes det mye på årsakene til at den nordiske modellen, etter manges mening, har blitt en suksess. Skyldes det for eksempel velferdsstaten, de små lønnsforskjellene, den høye tillitskapitalen eller den åpne og velfungerende kapitalismen? Min hypotese er at alle forklaringene kan ha noe for seg, men at ingen av dem forklarer alt.

Men modellen, hvis vi altså kan kalle den det, har ikke alltid fremstått like positivt.

På slutten av 1970-tallet var det krise. Planøkonomien var drevet for langt. En feilslått økonomisk politikk, høye skatter og stivbente reguleringer var i ferd med å kvele både næringslivet og evnen til fornyelse i offentlig sektor.

På 1980-tallet ble det nødvendig med omfattende reformer for å modernisere Norge. Viktige markeder ble liberalisert, mediemonopolet ble opphevet, lukkeloven ble fjernet, arbeidslivet ble mer fleksibelt, og vi fikk et sunnere system for omsetning av boliger. Lignende reformer, men også utgiftskutt, ble gjennomført i de andre nordiske land på 90-tallet.

Reformene bidro til å styrke og tilpasse den nordiske modellen til en ny tid.

Nå er det, ca. 25 år etter, igjen behov for reformer. En viktig årsak til det er eldrebølgen.

Vi jobber mindre og lever lenger enn vi gjorde før. SSB anslår at antallet personer på 67 år og over vil stige fra 624.000 i 2010 til over 1,5 millioner personer i 2060. Mens de eldre utgjorde under 15 prosent av antallet personer i yrkesaktiv alder i 1950, vil de utgjøre ca. 40 prosent i 2050. Det betyr at forsørgerbyrden til dem som arbeider, øker.

Bildet forsterkes av at antall stønadsmottakere i yrkesaktiv alder er mer enn doblet fra 1980 til 2008. Rundt 650.000 personer, over en femtedel av alle i arbeidsfør alder, har en offentlig trygdeordning som sin hovedinntektskilde.

Den norske velferdsmodellen er basert på et «pay as you go»-system, der skatteinntekter hvert år brukes til å dekke årets pensjoner og velferdstjenester. Økningen i antall eldre blir derfor en finansiell utfordring. Det viktigste vi kan gjøre for å møte denne utfordringen, er å øke tilgangen på arbeidskraft.

Ett av temaene som nå er oppe til debatt, er Arbeidsmiljøloven og avtalene mellom partene i arbeidslivet. Spørsmålet som reises, er om arbeidstidsordningene bidrar til å begrense tilbudet av arbeidskraft. Lov- og avtaleverk tvinger i praksis mange til å jobbe deltid eller til å ta stillinger i svært små og ukurante «brøker». Samtidig begås det lovbrudd i stor stil.

Kvinners økende deltakelse i arbeidslivet er en viktig årsak til velstandsøkningen i Norge fra 70-tallet og frem til i dag, og deres deltakelse vil være minst like viktig i fremtiden. Kvinner jobber dessuten ofte i yrker der det trengs mer arbeidskraft.

Helsesektoren er den sektoren som sysselsetter flest kvinner (82 prosent), og der bruk av deltid ligger på rundt 50 prosent. 490.000 sysselsatte arbeider 244.500 årsverk. Sektoren har i tillegg et høyt sykefravær, 10,2 prosent mot 7,3 prosent for alle sysselsatte. Dersom det er arbeidstidsordningene som står i veien for at kvinner skal jobbe mer eller bli mindre syke, er det relevant å spørre om vi har råd til å la være å prøve ut nye måter å organisere arbeidet på, særlig i virksomheter som krever døgnkontinuerlig drift. Uten reformer risikerer man å være konstant underbemannet og slite ut arbeidstakere. Vi trenger et lov- og avtaleverk som gjør det attraktivt og mulig å arbeide mer.

På 1980-tallet var det åpningstidsreglene som var foreldet. De måtte endres.

Nå er det arbeidstidsreglene som er foreldet, og som må endres.

Kristin Clemet deltar i kveld i en debatt i Folken i Stavanger om den norske samfunnsmodellen, der professor Kalle Moene innleder. Med i panelet er også førsteamanuensis Gorm Kipperberg. Arrangører er Universitetet i Stavanger og Aftenbladet.

Innlegget er på trykk i Stavanger Aftenblad 27. oktober 2011.

 

 

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »