Den autoritære flørten

Av Eirik Løkke, rådgiver, Civita

Det finnes flere grunner til å glede seg over Maud Nycander og Kristina Lindstrøms dokumentar om Olof Palme, som har Norges premiere fredag. For det første portretteres en av Sveriges viktigste politikere etter 2. verdenskrig. For det andre har fortellingen om Palme i stor grad begrenset seg til omstendighetene rundt mordet, noe som har gått på bekostning av personen og politikeren. For det tredje har oppmerksomheten om filmen revitalisert idedebatten. Plassen tillater ikke en grundig gjennomgang, men la meg i det følgende nyansere to sentrale forhold som vies betydelig oppmerksomhet i dokumentaren: Det såkalte Palmehatet og den tidligere Statsministerens internasjonale engasjement.

Olof Palme var utvilsomt en polariserende figur, ikke ulikt sin politiske motsats på høyresiden, Margaret Thatcher. I likhet med det Iron Lady evnet Palme å skape betydelig kontrovers gjennom sin opptreden. I den sammenheng er det helt riktig å si at det eksisterte et hat mot Palme i Sverige, men dokumentaren utforsker ikke hvorfor Palmehatet oppsto, ei heller hva som var dens røtter. Palmetilhengerne argumenterer med at det var politikken som var årsaken til hatet. Men i så tilfelle skulle andre sosialdemokrater, eksempelvis Tage Erlander, også blitt rammet av lignende hat. Men Erlander ble aldri offer for den samme harme, snarere tvert imot.

En annen forklaring på hatet, er henvisningen til hans oppvekst som overklassegutt på Østermalm. Men forargelsen over Palme var betydelig større enn hva en liten krets av overklassefamilier på Østermalm utgjorde. Hovedforklaringen på Palmehatet var ikke hans politiske ståsted eller hans overklassebakgrunn. Snarere dreide det seg om arroganse, nedlatende debatteknikk og polariserende retorikk. I boken ”Hatets och illviljans kolportörer” (Timbro 2012) skriver forfatter Lars Anders Johanssen om Palmes hatretorikk mot næringslivet, hvor særlig striden om lønnstagerfond (som attpåtil Palme var imot) i 1981 er megetsigende: Den svenske arbeidsgiverforeningen (SAF) hadde naturlig nok store problemer med å akseptere at svenske selskaper skulle havne under fagforeningens kontroll, hvorpå Palme beskrev SAF som ”hatets och illviljans kolportörer gentemot svensk arbetarrörelse”. På denne tiden ble man kalt høyreekstremist om man mente at private hadde noe å bidra med innen barneomsorg, og markedstilhengere ble sammenlignet med nazister av toneangivende sosialdemokratiske skribenter. Palme var selv en drivende kraft i denne formen for retorikk, og er essensielt for å forstå Palmehatet. Dessverre er denne delen av historien utelatt i Nycander og Lindstrøms dokumentar.

Olof Palmes internasjonale engasjement var i likhet med hans retorikk forbundet med betydelig kontroverser. Særlig hans usmakelig sammenligning av Nixon-administrasjonen med nazistene  (bombingen av Hanoi) skapte furore i USA. Samtidig som det bidro til å gjøre ham til et ikon på venstresiden. For all del, det er liten grunn til å tvile på at Palme sto trygt plantet på rett side av demokratiet, men han hadde et uavklart forhold til autoritære regimer. Palme nølte ikke med å kritisere militærdiktaturene i krasse ordelag (satans mordere), enten dette gjaldt juntaen i Hellas, Franco eller Pinochets Chile. Ære være ham for det. Men Palmes støtte til demokratibevegelsen var selektiv. Det var ikke tilfeldig at Palme ble den første vestlige regjeringssjefen som besøkte Fidel Castro i 1975, og det bekymret han åpenbart lite å opptre som nyttig idiot for diktaturet. Palmes møte med Muhammar Gadaffi og støtte til diverse marxistiske opprørsgrupper tegner et lignende bilde. Samtidig var ikke Palme naiv med hensyn til Sovjetunionen, noe som førte til utstrakt overvåking av svenske kommunister. I det lys, er hans beundring for Castro ekstra underlig.

Nycander og Lindstrøms dokumentar gjenføder Palme som politiker og person. Og til tross for at filmen lider av mangler, er den et viktig bidrag, særlig for den oppvoksende generasjon.

Kronikken er på trykk i VG fredag 26. oktober

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »