Det gode og det onde som politisk kompass

Av Bård Larsen, historiker i Civita.

Politikken råtner på rot dersom makten og sivilsamfunnet kommer til en erkjennelse av at den ikke har noe å lære av den andre.

«Helse er en tilstand av fullstendig fysisk, mental og sosial velvære, og ikke bare fravær av sykdom og lyter.» – Karl Evang 1946

Når frilansjournalist og tidligere NRK-korrespondent i Latin-Amerika, Arnt Stefansen, i en kommentar på NRK Ytring lot sin vrede gå utover Civita-medarbeider og forfatter Kristian Tonning Riise, sto vi igjen med en besynderlig gryte av utskjelling og moralsk svovelprediken. Bakgrunnen var Tonning Riises artikkel om Hugo Chavez’ ettermæle. I denne forbindelse et ikke spesielt godt ettermæle.

Stefansen mente at ”Kristian Tonning Riise i Civita gråter krokodilletårer for sine rike venner i Venezuela … Stakkars rike venezuelanere som i 14 år har levd «i landesorg», som hjelpeløse vitner til at millioner av landsmenn har fått et verdig liv.” Videre beskrev Stefansen Tonning Riise som sleip og patetisk. Stefansen avsluttet sitt innlegg med et credo: ”Blå briller er sikkert like bra som mye annet når man skal analysere det norske og andre europeiske samfunn. Her i Latin-Amerika anbefaler jeg historisk innsikt, rettferdighetssans og hjertelag.”

Jeg etterlyste i en tidligere kommentar på Minerva om dette er representativt for venstresidens selvbilde? Hvilken historisk innsikt ligger til grunn for et slikt verdensbilde? Det skal altså være delegitimerende at analysen er gjort av personer som er liberale eller konservative. Det setter selvsagt begrensinger for hvordan vi mennesker skal kunne føre en dialog om politikk.

Ut fra Stefansens logikk, altså at høyresiden i sin hele bredde mangler legitimitet, både som politisk kraft i Latin-Amerika og som analyse sett hjemmefra, kunne man hevde noe tilsvarende om venstresiden og hele den postkommunistiske verden. Altså hevde at venstresiden i sin helhet ikke lenger kan tilføre denne enklaven noe som helst av verdi og at de helst bør holde munn, uten hjertelag og historisk innsikt som de er. Der har venstresiden fått utfolde seg i full vigør med katastrofalt resultat. Og her snakker vi katastrofer som får Latin-Amerika til å fremstå som en piknikk i det grønne.

Mange av debattene etter Hugo Chavez’ død har vært preget av godhetsdikotomier: Kritikk mot Chavez oppfattes som ”forakt for de fattige”. Det er segregerende og lite raust og muligens også et demokratisk problem at aktører i offentligheten gir utrykk for slike holdninger, hvor en flere hundre år med politisk filosofi, fra Burke til Mill, kastes på skraphaugen. Demokratisynet virker tuftet på stemoderlig toleranse og ikke erkjennelse av at det faktisk finnes ulike måter å betrakte verden på og at ingen løsninger er endelige eller absolutte. Deler man den normalpolitiske diskurs (altså ikke politikkens ytterkanter) inn i et spørsmål om godt og ondt har man heller ikke akseptert premissene for den pluralistiske orden og den nødvendige respekt vi bør fordre av hverandre: At politikken råtner på rot dersom makten og sivilsamfunnet kommer til en erkjennelse av at den ikke har noe å lære av den andre.

Det sier seg selv at det onde vil vi ikke ha. Det onde gir ingen læring, ingen næring. Bare tæring. Det onde er et skadedyr. God-ond-dikomtoien fører til at å å tolke våre meningsmotstandere i beste mening ikke gir noe særlig mening. Like lite som det gir mening eller er askeptert å forhandle med djevelen.

Per Fugelli har vært inne på mye av det samme som Stefansen: ”Rød er en varm farge. Blå er kald”, er Fuggelis postulat.  Vi må få se forskjell. ”Arbeiderpartiet må ikke være så redd for snillisme at det blir slemt”, fortsetter han og understreker i maleriske former hvor forrående og iskaldt det er i landet vårt: ”Europas pariakaste, romfolket, finner ingen nåde i Norge. Brunsnegler og parasitter kalles de og gode borgere vil deportere dem med godsvogner. Et økende tusentall narkomane vandrer som moderne spedalske midt iblant oss.” Samtidig snakker Fuggeli varmt om å verne om flokken, om tilhørighet. Men i praksis er det ikke det inkluderende felleskap Fugelli skisserer, han skaper i stedet utenforskap basert på politiske fordommer. Det er ellers ikke noe feil i Fugellis helt riktige og fornuftige beskrivelse av de tre psykososiale ankere, ”verdighet, tilhørighet og handlingsrom i eget liv”. Men i Fugellis verden er det ingen andre enn Arbeiderpartiet som kan garantere for lykke og tilhørighet og man er ikke noe godt menneske om man tror på andre typer løsninger enn Fugellis egne. Det har sin pris å dele verden inn i det gode og det onde, man kan ikke løpe fra det. Du kan ikke være inkluderende og ekskluderende på en og samme tid.

Isaiah Berlin mente at grunnsteinen i en rettferdig stat er verdi­pluralismen: at vi mennesker etterstreber mål som ikke bare er ulike, men til tider også uforenlige. For Berlin var ideologier som forfekter forestillingen om en fremtid hvor det ikke finnes kon­flikter omkring livets endelige mål, en trussel mot all frihet. «Når man er enige[!] om målene, gjenstår det bare spørsmål om midler, og disse spørsmålene er ikke politiske, men tekniske, det vil si at de kan avgjøres av eksperter eller maskiner, for eksempel i form av diskusjoner mellom ingeniører eller leger.» Slik må vi forstå Engels’ berømte utsagn om å «erstatte styring av mennesker med administrering av ting» og de marxistiske profetiene om at staten gradvis vil forsvinne, slik at mennes­kehetens sanne historie kan begynne. Dette perspektivet kal­les utopisk av de som oppfatter det som grunnløse fantasier å spekulere omkring en slik tilstand av perfekt harmoni.

Immanuel Kant skrev i sin tid at «hvis mennesker hadde vært som bygnings­materiale, så ville alle hus vært skjeve». Kant mente at vi må leve med usikkerheten og det kaotiske i menneskelig adferd, men samtidig gjøre det beste ut av tilværelsen gjennom moral og respekt for andre mennesker. Å nå den erkjennelse at samfunnet og staten ikke kan løse alle utfordringer på menneskehetens vegne, er ikke like lett for alle. Mange oppfatter denne innsikten som defaitisme, som å overgi seg til verdens ulykke. Siden sosialismen har spilt så ettertrykkelig fallitt som statsløsning gjennom historien, har sinnelaget etter hvert erstattet den praktiske sosialismen. Du er hva du tror, ikke hva du gjør altså.

Thomas Sowell hevder at all politisk filosofi koker ned til to grunnleggende ideer om menneskenaturen: den utopiske visjon og den tragiske visjon. Enten er mennesket et form­bart vesen som kan perfeksjoneres, slik at vi kan bygge et sam­funn fritt for ulikhet, urett, fattigdom og diskriminering, eller så vil alle disse store drømmene havarere på grunn av menneskets uforutsigbare «natur». Den første visjonen inspirerte jakobinerne og bolsjevikene, den siste har preget synet til Edmund Burke og John Stuart Mill.

Det er klassiske motsetninger dette: den liberale tradisjon vs. den radikale. Dette er åpenbart ikke et enten eller, snarere et både og. Allikevel kan vi grovt tegne et skisma hvor liberalere av prinsipp nødig vil forby andre ytringer enn trusler (uavhengig av avsender og mottager), mens andre vil bruke loven for å skape bedre holdninger. En liberal forståelse av frihet kan være at vi som enkeltmennesker gir noe av vår frihet til våre folkevalgte – i form av skatter, lover og forordninger – i bytte mot sikkerhet, samferdsel, skole, helse og så videre. Det er altså den individuelle friheten som er fundamentet i en liberaldemokratisk stat. Frihet er ikke gitt oss fra oven. Det er vi, altså folket, som tillater myndighetene å begrense vår handlefrihet i noen grad.

Frihet i en liberal forstand er altså ikke det samme som muligheter. Når staten skal vedta like muligheter politisk innebærer det store inngrep i andre menneskers frihet. Dette er ikke til å unngå, men alle forstår at jo større disse inngrepene er, jo større blir staten. Vokser staten, blir grensene for politikk stadig utvidet.

Som en ganske klar motsetning har venstresiden tradisjonelt vært tilhengere av ideen om social engineering. Man vil bruke loven til å forme oss som et politisk-moralsk kollektiv.  Forbud, begrensinger, kvoteringer og lover mot ytringer fremmes med jevne mellomrom. Grunntonen er at ytringer eller valg den enkelte måtte foreta, kan være skadelige og lite formålstjenelige. Det gjelder å ”dytte” i riktig retning, slik at folks valg i større grad er i overensstemmelse med det politiske programmet. I det nye grunnlovsutkastet skal sosiale rettigheter implementeres.

Nå sist sett i pamfletten Hvordan motarbeide antifeminisme og høyreekstremisme? Innspill og anbefalInger (!) fra eksperter i Norden. Rapport fra ekspertseminar i Oslo 29. og 30. november 2012. Disse ekspertene, hvorav svært mange tilhørende på den ytterste venstre fløy, kommer i rapporten frem til at«antifeministisk trakassering og hatefulle ytringer» må bli straffbart. Vi må få «laverterskeltjenester» for rapportering og en årlig nasjonal kartlegging av antifeministisk virksomhet som truer grunnleggende demokratiske verdier. Blant pådriverne for en slik effektuering av ideologi gjennom lov er Mattias Gardell, kjent venstrerabulist og mottager av den svenske Lenin-prisen. Man trenger ikke være rakettforsker for å forstå at det underliggende poeng her er å justere det offentlige ordskiftet i henhold til et politisk program. Rapporten handler ikke om å bekjempe vold eller trakassering av kvinner, men om å ”bekjempe meninger og ideologi”, som Kjetil Rollness skriver i Dagbladet.

Verken sosialdemokrater eller sosialister er fremmed for tanken om å gjøre loven til et politisk program. Historien har vist at det er noe vi bør være forsiktige med. Loven bør i minst mulig grad politiseres og gripe inn i eiendomsretten, ytringsfriheten og det offentlige ordskifte (selv om vi ikke liker det som blir sagt). Det er ganske åpenbart at jo mer loven gjør akkurat det, jo lenger beveger vi oss vekk fra liberale prinsipper.

Et religionssubstitutt?
”Gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er! Og da de hørte det, undret de seg, og forlot ham og gikk bort.” Matt. 22, 21-22

Så hvor kommer denne moralske hybris, som vi så ofte ser fra venstrehold, ikke helt ulikt skråsikre etiske postulater fra de religiøst intolerante, fra? Denne mangelen på tvil ligner lite på den kristne tvilsbekjennelse. For en sentral kirkefader som Augustin var tvil et tegn på vilje til læring og evne til refleksjon. Dette skyldes selvsagt en grunnleggende usikkerhet som følge av troen på en eskatologisk Gud som aldri åpenbarer seg. Hva så med de som lever i troen på at belønningen ikke finnes i himmelen, men her på jorden? I motsetning til den sekulære troslære blant utopiske sosialister vil ikke de kristne skape et himmelrike her på jorden. Frelsen er eskatologisk og prisgitt den personlige tro og vandel, litt avhengig av hvilken konfesjon man bekjenner seg til.

Er det mulig å hevde at sosialismen er en sekulær frelseslære? Kan det argumenteres for at et betydelig innslag av venstresiden egentlig hører mer hjemme i det religionsfilosofiske univers enn på politisk bakkenivå? Kanskje er det bare med et slikt perspektiv man kan forstå denne ustanselige trangen til å dele ut røde og gule kort til ens motstandere (akseptable eller ikke akseptable meninger), i form av ulik grad av synd: Dette kan du ikke si og helst ikke tenke.

Sinnelag og elitisme er stikkord her: Gjennom den rette erkjennelse, den rette tro, hever man seg over det alminnelige og prosaiske. Oversatt til vår tid: Å heve seg over det folkelige og erfarte, man vet bedre, kan bedre og har derfor rett til å dømme allmuen. Vi kan spore det tilbake til det platoniske symposium hvor idealene — samtalen om Det Gode, i godt selskap med kloke mennesker og et godt måltid — telte mer enn den skitne virkeligheten.

Bare gjennom veiledning (fra filosofkonger, Partiet, Staten eller ombudsmenn) kan mennesker få den rette innsikt og realisere den allmenne vilje. De fleste av oss er ofre for den falske bevissthet, som Marx kalte det. Det vi egentlig ønsker for oss selv og andre ligger latent i oss, men vi er ikke klar over det selv, før den rette kunnskap initierer den. Først da blir mennesket fritt. Eller ufritt, som historien har vist.

Sola fide
«Så lenge en frigjørende og varig sosialisme ikke er demonstrert i praksis, blir diskusjonen om en annen verden til sjuende og sist et spørsmål om vi tror på den eller ikke”, har Magnus Marsdal sagt. Men her finnes altså en vesentlig forskjell: Troen for radikaleren Marsdal har ikke den forløsende kraft i en taus guds uutgrunnelige veier, men i den ”virkelige verden” hvor beskrivelsen og forståelsen av den prosaiske virkelighet inngår som en del av trosbekjennelsen: Politikk er søylen i trosbekjennelsen og valgene er eksistensielle, endog banale. Skjærsilden står og brenner for seg selv i valgavlukket på Marienlyst Skole.

Den franske filosofen Simone Weil (1909–43) skrev i sin tid at marxismen er en religion, «i ordets verste betydning» som ble som «opium for folket». Her vendte hun Marx’ egne ord om at reli­gion var opium for folket, mot marxismen.

En utmerket illustrasjon på kommunismens religiøse dimensjon er Moses Hess, en nær venn av både Karl Marx og Friedrich Engels. Det var han som gjorde at Marx og Engels fattet interesse for Babeuf og andre tidlige sosialister. Hess selv hadde forlatt sin jødiske tro etter å ha blitt lei av det han oppfattet som isolasjonen og rigiditeten i det miljøet han hadde vokst opp i. Hess lot seg i stedet påvirke av opplysningstidens tenkere og av den tyske idealismen. Men Hess, som hadde en religiøs dragning, klarte ikke å slå seg til ro med for­nuften alene. «Jeg arbeidet uten hvile for å gjenoppleve min Gud, som jeg hadde mistet. … Jeg kunne ikke forbli en skeptiker for resten av livet. Jeg måtte ha en Gud – og jeg fant ham, etter å ha søkt lenge, etter en grusom indre strid – i mitt eget hjerte.» Hess ville ha noe å tro på som var uttrykk for noe mer enn opplysningstidens snusfornuft og «gylne middelveier». Guden han fant, var kommunis­men. Da Karl Marx hadde etablert seg som en samlende figur på den tyske venstresiden, kalte Hess ham sitt «idol». Marx ville «knuse alle middelalderske religioner», skrev Hess, «som hadde satt sitt håp til himmelriket i det hinsidige … mens vi vil ha himmelriket her på jorden». Marx på sin side surnet en smule over Hess’ religiøse svermerier. Marx selv begrunnet sosialismen ut ifra historisk nød­vendighet og det han mente var den vitenskapelige sosialismen. Men Marx’ teorier var, som vi skal se senere, ofte like lite basert på viten­skap som Hess’ desperate søken etter en mening i det sekulære kaos.

Tron Øgrim skrev i 1979 boka Marxismen – vitenskap eller åpenbaringsreligion, og brakte dermed den religiøse dimensjonen til torgs her hjemme. Øgrim konkluderte selvsagt med at marxis­men ikke er en åpenbaringsreligion, men et vitenskapssyn som med nødvendighet blir virkeliggjort av historiens irreversible gang. Det var Stalintiden som fikk marxistenes historiesyn til å vakle litt, men Øgrim hadde fasiten klar: «Det er menneskelig å feile, men tross alt var hovedsida i Stalintida god.»

Jesus var sosialist
For mange er ringen sluttet ved at kristusskikkelsen opphøyes som sosialist. Jesus er mitt forbilde, sier Per Fugelli. Jesus var sosialist, sier fagforeningsmannen og AP-mannen Jan Rudy Kristensen. Selv ateisten Gorbatsjov mente at Jesus var sosialist: ”Den første som søkte en bedre framtid for hele menneskeheten”. Edvard Hoem har fått sin sosialisme gjenoppvekket av Kristus. Et mer folkelig eksempel er når Ane Dahl Torp mente at FrP er dumme og slemme. Og litt mer kuriøst: Hugo Chavez mente at Jesus Kristus var den første sosialisten og Judas den første kapitalisten.

Det er slutt på tiden hvor teologifaget var dominert av kristne konservative. Kristensosialisme og humanetikk har lenge utgjort en symbiose i et parti som SV, og det er ikke lenger slik at en prest i den norske kirke må velge det ene fremfor den andre.

I Sven Wernströms morsomme klassiker Kamerat Jesus (Pax 1976) fremstår Jesus og Det nye testamentet som sosialismens evangelium (Jesus snur ikke det andre kinnet til): «For to tusen år siden var det lille landet Israel okkupert av romerne. Denne boka handler om hvordan Jesus og kameratene hans kjem­pet mot romerne for å befri landet sitt.»  I bokasom solgte i store opplag, er disiplene omdøpt til «kamerater», Jesus til geriljaleder og målet revolusjon: «Jesus talte som før om all uret­ten, om de fremmede soldatene, om fattigdommen, om skattene og undertrykkingen, og om at folket måtte gjøre revolusjon.» Det trengs ikke mye fantasi for å forestille seg hvilken kontekst Wern­ström plasserer Jesus-skikkelsen i.

Pludderreligion for middelklassen?
Gitt (det er jo ikke sikkert) at kommunisme og sosialisme kan betraktes som et sekulært religionssub­stitutt, hva er det i så fall som gjør den så attraktiv for mange i Vesten? Kan det være fraværet av forpliktelse? Bibelens myte om syndefallet skulle forklare de troende livets harde realiteter og hvor viktig det er å gjøre de rette moralske valg. At mennesket må velge det gode, for å få sin lønn i himmelen. For den kristne er det de moralske kodene som sammensveiser individet med troen, gjen­nom de ti bud og andre leveregler.

Den amerikanske sosiologen Joshua Muravchik har skrevet at sosialismen gjorde det lettere for folk. Ikke bare lover den å levere varene i denne verdenen fremfor i det hinsidige, den fordrer lite av den enkelte til gjengjeld. På det meste krever den at du støtter de riktige sakene. «Men egentlig krever den ingenting, fordi ’historiske krefter’ uansett vil skape sosialismen uavhengig av den enkeltes handlinger.» Vi vet jo at et stort gross av dagens artikulerte radikalere bor godt og tjener godt i byens mer ettertraktede strøk uten at dette pirrer samvittigheten i noen grad. Thomas Sowell har i sin nye bok om Vestens venstreintellektuelle sagt, at de er svært opptatt av verdier, men lite opptatt av hvorvidt disse verdiene er praktisk mulige. Vestens radikalere er omtrent like sinnelagsetisk orientert som de religiøse, men ikke like opptatt av sammenhengen mellom liv og lære. Det er gjennom ord og holdninger man danner inn og utenforskap: Gode og dårlige mennesker.

Den moralske hybris og utenforskapet
Hvis du tror at din egen lære kan redde mennes­keheten, hva da med de som er uenig med deg i det? Da er veien kort til å se ned på mennesker som ikke deler synspunktene dine. Motset­ninger oppfattes som fiendskap, motstandere som antagonister, som motarbeider ditt forsøk på å nå det Gode mål.

Slik kan det moralske universet snus på hodet: Den som vil det gode, ender opp med å ønske ulykke over andre. Det beste blir det godes fiende. Og da er veien til funda­mentalisme kortere enn vi aner, slik Ibsens Brand drar det ut i det ekstreme: «Intet eller alt.»

Når mye ikke er nok fordi det ikke er alt, blir det som Pål Veiden skriver, også et sant helvete å bo i verdens beste land. Selv det kattemykeste regime fremstår som hardt, umenneskelig og brutalt – sammenlignet med hvordan det kunne ha vært – der i Shangri La eller bortenfor. Forestillingene om evig fred og harmoni i himmelen, eller jomfruene i den muslimske eskatologien, er basert på perfeksjon og fullstendig fravær av lidelse og kompleksitet. Ethvert rusk i det evige øye gir evig mørke. Når himmelen er på jorden må jorden være som i himmelen. Derfor er utopistrene aldri fornøyd. På jorden altså.

Marx og Rousseau hentet sin forståelse for menneskehetens utvikling direkte fra bibelske myter og arvesyndslæren. Slik Eva lot seg friste av eplet i Edens hage, og dermed førte ulykke over men­neskeheten, ble menneskene ifølge Marx og Rousseau korrumpert og fordrevet ut av paradiset fordi mennesker sosialiserte seg gjen­nom eiendomsforhold.

Her er vi ved kjernen av den utopiske marxismen hvis gjenskinn nok påvirker norsk venstreside i dag også: Ideen om en forgangen tid som kan (og må) gjenopprettes. Mennesket skulle finne veien tilbake til noe som lignet menneskets «naturtilstand», en tilstand som for øvrig var ekstremt voldelig, hvis vi skulle forsøke å tidfeste den til epokene før de store sivilisasjonene. Arkeologer har funnet ut at så mange som 30 til 60 prosent av mennene ble drept i urtiden, antagelig som et resultat av rivalisering om mat og territorier. Forskningen gir altså liten støtte til forestillingen om et grunn­leggende godt og naivt førmenneske, i alle fall i enhver verifiserbar mening.

Heldigvis har venstresiden gjennomgått en metamorfose etter kommunismens sammenbrudd. I dag ser vi en mer pragmatisk venstreside, for eksempel i tankesmia Progressiv. Her tas politiske uenighet på alvor. Premisset er at ingen sitter på den endelige sannhet og ultimate rettferdighet. Uenighet er en pragmatisk størrelse, uten at vi derved tror at en slik pragmatisme bærer lukt inn i verdirelativismen. Jesus er i ferd med å forlate politikken.

 

Innlegget er publisert hos Minerva 9.4.13.

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »