Av Morten Kinander og Bård Larsen, Civita
I et svar til vårt innlegg om menneskerettigheter kritiserer Rødts nestleder Marielle Leraand opplysningsfilosofene og særlig John Locke for ikke å ha vært opptatt av å avskaffe slaveriet. Dette er feil. I To avhandlinger om styresettet skriver Locke om slaveriet som sjofelt og elendig, så motsatt den sjenerøse engelske nasjonens dygder at ingen gentleman kan forsvare den.
Men vi vet at Locke hadde aksjer i slavehandelen. Dette viser det vi vet fra før: At universelle rettigheter ikke hadde slått helt rot på sekstenhundretallet. Det var grunnlaget for de liberale, universelle ideene som ble lagt av blant annet John Locke. Tilsvarende ble den amerikanske uavhengighetsdeklarasjonen til under slavetiden, men også benyttet som konstitusjonelt argument for å avskaffe slaveriet.
Marx skrev om sterke og svake folk og om den tyske nasjonens overlegenhet. Engels omtalte slavere som Völkerab¬fall; folkeavfall. Verden var en annen før i tiden, enn nå, og mangt fremstår som fremmed og umoralsk om man leser historien med nåtidens briller. At tidligere tenkere også tenkte og handlet ”umoralsk” i samsvar med tiden de levde i, er neppe et godt argument mot alle ideene deres.
Å kalle liberalisme for reaksjonær og antidemokratisk tror vi imidlertid at man må være i Rødt for å gjøre. Det er drøye påstander som er vanskelig å ta på alvor. Særlig når det kommer fra et parti som ennå ikke har klart å fjerne kommunisme som mål fra partiprogrammet.
For en liberal, både til høyre og venstre, er det derimot en ære å bli kalt reaksjonær av de aller lengst ute til venstre. Ikke minst fordi det er liberaldemokratiske ideer som gir Rødt mulighet til å argumentere for revolusjon – med statstøtte – uten å stå i fare for å møte sanksjoner fra en allmektig stat.
Siden Leraand insisterer på at vi forakter de fattige, må vi nok en gang understreke at vi ikke er motstandere av å løfte mennesker ut av fattigdom. En politikk som gir økonomisk vekst til de fattige er velkommen mer enn noe annet. Men dette er altså etter vår mening ikke noe som kan vedtas rettslig. Det sier seg selv at vi ikke kan trekke land for retten i Haag på grunn av dårlig boligpolitikk eller fordi mennesker er uten arbeid. Alle nasjoner bryter med slike forutsetninger hver eneste dag. De sosioøkonomiske rettighetene ble ratifisert for å gi diktaturer en pust i bakken fra kritikk som ble reist mot dem for vilkårlig fengsling, tortur og drap. Hadde vi hatt muligheten kunne vi kanskje spurt Nelson Mandela om verdien av frihet. Og fikk han ikke brød og legetilsyn i fengselet?
Den logiske forskjellen mellom de to forskjellige formene for rettigheter, har også gitt seg utslag i at den ene FN-konvensjonen inneholder en forpliktelse for statene å sørge for at landets innbyggere har klagemuligheter for brudd på den, mens den andre ikke har det. Det er altså erkjent at sivile og politiske rettigheter er håndhevbare, mens sosioøkonomiske ikke er det. Er det ikke penger i statskassen, er det vanskelig å kreve penger fra statskassen, og ingen rettssal vil gi medhold i et krav som ikke kan oppfylles. Vi mener ikke dermed at de sosioøkonomiske rettighetene i FNs konvensjon skal avvikles.
På mange vis er motsetningen mellom mat og frihet kunstig. Begge deler er åpenbart gjensidig avhengige av hverandre. Samtidig har historien vist at demokratier i langt større grad enn diktaturer unngår sultkatastrofer og annen deprivasjon. Uten frihet er vi ingenting, og mennesker er berøvet handlingsrom til å påvirke politikken. Dette er ikke en erkjennelse som bringer verden tilbake til attenhundretallet. Det er en erkjennelse som har ført til at vi i dag lever i en verden med mindre fattigdom og mer frihet enn noensinne i menneskehetens historie.
Publisert i Klassekampen lørdag 22. juni 2013