Av Bård Larsen, historiker i Civita
«Hva gjør Civita så sikre på det som skjer i Venezuela?», spør utenriksredaktør Yohan Shanmugaratnam i Klassekampen (27. februar). Civita er ikke et politisk parti som vedtar saker. Men ja, jeg er ganske sikker på grovskisset av hva som skjer i Venezuela: Regimet er in the funk og hundretusener har i flere uker demonstrert mot det. Sosial uro – når styresmaktene vanskjøtter et land og myndighetene parallelt snevrer inn rettsstaten og ytringsfriheten – er ikke noe nytt i historien.
Men det er noe annet som opptar Klassekampen og Shanmugaratnam. Her blir den siste tidens uroligheter fremstilt som en mulig konspirasjon tilsvarende den som utviklet seg i Chile i 1973, og kulminerte med militærkuppet mot Salvador Allende. Det er godt mulig at urolighetene er orkestrert fra Washington, synes avisen å mene, denne gang fra redaksjonelt hold. I mistenksomhetens hermeneutiske ånd smøres onde anelser ut over den sosiale uroen. Bildet er selvsagt langt mer sammensatt. Demonstrantene i Venezuela kommer fra alle sosiale lag av befolkningen og er i korelasjon med at livssituasjonen i landet etter hvert er uholdbar for alle segmenter av befolkningen, ganske uavhengig av klasse og høyre-venstreaksen.
De siste ukenes demonstrasjoner mot Maduro har samlet hundretusener, men det er de råtne eggene som opptar Klassekampen. Selv om de aller fleste drepte er blant de opposisjonelle. I et land der 23.000 mennesker ble drept i fjor.
Shanmugaratnam forklarer at Leopoldo Lopez muligens var delaktig i et kuppforsøk i 2002 (han har aldri blitt tiltalt eller dømt, men er allikevel – uten lov og dom – fratatt retten til å stille til valg). Men Chavez var selv kuppmaker (dømt og senere benådet) og satt som president i 13 år. Venezuelansk politikk er på flere måter dirty business. Men folk flest skal da ikke lastes for det.
Det er tragisk for den venezuelanske opposisjonen at den må kjempe mot et venstreautoritært regime. For da må jo opposisjonen være reaksjonær? Enn si middelklasse. Om den vitterlig er det spiller ingen rolle. Og et land som går til krig mot sin egen middelklasse er åpenbart et land i dyp krise.
Også en flertallsregjering er bundet av det konstitusjonelle demokratiets normer, institusjoner og lover. Og det er en grunn til at det er slik. I den venstreradikale forestillingsverden innebærer derimot sosialismen en seier over systemet og annektering av samfunnets viktigste institusjoner, basert på flertallsmakt. Slik Chavez gjorde det. Da fremstår naturlig nok tanken på regimeskifte som tap av ureturnerbare skanser. Det betyr at opposisjon i regimer som Venezuela sjelden eller aldri får støtte fra protagonister på den radikale venstrefløyen – uansett hvor vanstyrt landet er. Chavistene bruker det enkleste trikset i demagogboka: Finn noen verstinger, gjerne drapsmenn, avled – og gjør dem til hovedsaken.
Heldigvis forstår de fleste andre når fyrvokteren for lengst har gitt opp og gått hjem. For, som Aslak Orre skrev på Radikal Portal: «(…) nesten halvparten, kanskje flere – ønsker ikke dette styresettet, de misliker det på det sterkeste. Det er venstresidas plikt å analysere hvorfor det er slik.» Analysen er ikke særlig komplisert: Systemet lider av materialtretthet etter 14 år. Da protesterer folk. Når mange protesterer lenge må ofte regjeringer eller presidenter gå. Vanskeligere behøver det ikke være. Og det står ikke nødvendigvis om livet: Sosialisme eller døden, som chavistene uttrykker det.
Innlegget er på trykk i Klassekampen 5.3.14.