Av Mathilde Fasting, siviløkonom og idehistoriker i Civita
”Lærerne er avgjørende for en god skole”, har vært mantraet både før og under lærerstreiken. Etter- og videreutdanning for lærere er en klar politisk prioritering. Solberg-regjeringen ønsker å gjennomføre et lærerløft. Det skal satses historisk stort på etter- og videreutdanning, lærerutdanningen skal oppgraderes til å bli en masterutdanning, og det skal innføres nye karriereveier i skolen. Også de andre partiene er enige om at gode lærere er den aller viktigste kilden til en god skole.
Etter måneder med lærerstreik er det også tydelig at det er lærernes organisasjoner som har nådd best frem med sin beskrivelse av virkeligheten i norsk skole, Inntrykket som har festet seg, er at lærerne trenger fleksibilitet, og at de ikke vil tilbringe mer tid på skolen.
Kjernen i konflikten om arbeidstid er blant annet en ulik oppfatning av hva som foregår på skolene og hva som er viktig. En av lærernes begrunnelser er at de har altfor mange ikke-pedagogiske arbeidsoppgaver. Jeg mener at kjernen i utfordringen for norsk skole fremover ligger i hva god ledelse er, hvem som skal lede, hvilke kriterier det skal ledes etter og derved hvordan det er med på å sette rammene for en god skole.
Det perspektivet som mangler i debattene om norsk skole, er lederens rolle. I vårens og sommerens mange debatter har det omtrent ikke deltatt noen rektorer. Men når gode skoler skal trekkes frem, kommer gjerne eksempler som Haugerud, Ullern eller Elvebakken. Alle tre er skoler der rektor er en tydelig leder, og, hvis vi skal tro mediene, kollegiet av lærere arbeider sammen under en god ledelse.
Fremover bør analyser av norsk skoles utfordringer ikke bare inkludere hvordan lærerens arbeidsdag er, hva lærerrollen er og hvilke arbeidsoppgaver lærerne skal ha, men se på rammene for god ledelse og hva som avgjør hva som kjennetegner god skoleledelse.
Gode skoler får man nemlig ikke uten gode skoleledere.Satt på spissen er dette noen av spørsmålene som må stilles: Er læreryrket attraktivt fordi det er lange avspaseringer – eller er det mer arbeidskrevende enn de fleste andre yrker? Har lærerne så høy faglig og etisk standard at de selv kan bestemme hvordan yrket skal utøves – eller krever en moderne skole en sterkere ledelse? Er skolen utsatt for unødig byråkratisering og stadig nye, unødvendige reformer – eller er omstillingstempoet i skolen omtrent slik det er i samfunnet ellers?
Jeg mener at skolering og kompetanseheving for skoleledere blir minst like viktig som et lærerløft. Fremover må rektorer kunne ta et fullstendig og reelt lederansvar ved sine skoler, og de må sikres rammer de kan lede innenfor.
Det vil bli krevende ved mange skoler, men samtidig vil rektorer få større muligheter til å sette sitt preg på skolens utvikling. Her kan Osloskolen stå som modell. De nevnte skolene befinner seg i Oslo, men gode skoler, med ulike utfordringer og elevgrunnlag, finnes landet rundt. I Oslo har man blitt enig om å plukke ut skoler som kan prøve ut ulike former for arbeidstidsorganisering. For øvrig bør godt drevne skoler i hele landet bidra med suksesshistorier og gode eksempler.
Gode lærere er viktig i skolen, men gode rektorer vil sikre at alle elever får nyte godt av det, ikke bare de som er så heldige å komme i klassen til en god lærer.
Kronikken stod på trykk i Dagens Næringsliv onsdag 17. september