Civita

  • Støtt Civita
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • Civita in English
  • Hjem
  • Hovedsaker
    • Politisk bokhylle
    • Menneskerettigheter og demokrati
    • Økonomisk frihet og utvikling
    • Velferd og den nordiske modellen
    • Politisk filosofi og idédebatt
  • Arrangementer
    • Civitafrokost
    • Civitakveld
    • Oscarsborgseminaret
    • Fleslandseminaret
    • Værnesseminaret
    • Civita-akademiet
    • Civitaskolen
  • Publikasjoner
    • Bøker
    • Rapporter
    • Notater
  • Politisk ordbok
  • Podcaster
  • Om Civita
    • Civita i media
    • Medarbeidere
    • Styret
    • Fagrådet
    • Clemets blogg
    • Mathilde Fastings blogg
    • Tidligere medarbeidere

Civita

Meny Lukk Meny Søk
  • Hjem
  • Hovedsaker
    • Politisk bokhylle
    • Menneskerettigheter og demokrati
    • Økonomisk frihet og utvikling
    • Velferd og den nordiske modellen
    • Politisk filosofi og idédebatt
  • Arrangementer
    • Civitafrokost
    • Civitakveld
    • Oscarsborgseminaret
    • Fleslandseminaret
    • Værnesseminaret
    • Civita-akademiet
    • Civitaskolen
  • Publikasjoner
    • Bøker
    • Rapporter
    • Notater
  • Politisk ordbok
  • Podcaster
  • Om Civita
    • Civita i media
    • Medarbeidere
    • Styret
    • Fagrådet
    • Clemets blogg
    • Mathilde Fastings blogg
    • Tidligere medarbeidere
  • Støtt Civita
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • Civita in English
  • Menneskerettigheter og demokrati

Problematisk konstellasjon

Publisert: 01.10.2015
Bård Larsen Bård Larsen

Av Bård Larsen, historiker i Civita

Det hører til sjeldenhetene i det norske sosialdemokratiet at man inngår formalisert samarbeid med et parti som har programfestet å avvikle det liberale demokratiet.  I Tromsø har Arbeiderpartiet, sammen med SV, valgt å gå i forbund med Rødt, et parti som i praksis er lettversjonen av AKP(ml).

Lokalpartiets frontfigur, Jens-Ingvald Olsen, har – som alle tromsøværinger er kjent med – gitt utrykk for beundring over en av historiens mest drakoniske statsledere, formann Mao.  I følge Olsen ”ingen despot”.  Det ser ikke å ha gjort noe særlig inntrykk på nordnorske sosialdemokrater. Er ikke det litt rart?

Arbeiderpartiet forlot tanken om et diktatur som skulle sikre arbeidermakt allerede på 1920-tallet. For Arbeiderpartiets del må man anta at de fleste priser seg lykkelige over at prinsipprogrammene fra 1920-tallet aldri ble virkeliggjort. Og uUnder den kalde krigen var ”antikommunisme” et hedersutrykk i Arbeiderpartiet.

Fortsatt finnes det områder hvor norske sosialister svermer for antidemokratisk tankegods.  Det gir seg utrykk i konkret politikk, programmer, symbolbruk og historiefortolkning. Det kan virke som om det er en relativt utbredt toleranse for dette i det norske samfunnet. Årsaken til det er historisk. De sosialistiske systemenes sammenbrudd har aldri vært gjenstand for grundig prosessuell og ideologisk avregning.

Det burde kanskje være åpenbart at AP, den liberale fløyen i SV og andre frihetlige sosialister snudde ryggen til autoritære innslag. Ikke bare innad i partiene, men også i fagbevegelsen, i narrative fremstillinger og ikke minst i valget av kulturelle og politiske utrykk og hvem man velger å samarbeide med.

Frihetlige sosialister som anerkjenner pluralisme og maktfordeling har sine grunnleggende sivilisatoriske alliansepartnere blant andre demokrater, på tross av store avstander på andre områder. Slik også liberale og konservative har langt mer til felles med sosialdemokratiet og frihetlige sosialister, enn med den reaksjonære og identitære høyresiden.

Hvordan ville venstresidens disposisjoner sett ut om den forekom på høyresiden? For det er en påfallende mangel på symmetri i norsk offentlighet, når det gjelder tolkninger og analyser av antidemokratiske tendenser på henholdsvis høyre- og venstresiden.

Det har skjedd mye i verden – og i Norge – siden Arbeiderpartiet var kommunister og den norske borgerligheten hadde innslag av fascisme.  Det betyr ikke at man ikke skal vedkjenne seg egen historie og fortidens spøkelser. Noe helt annet er det å gjenoppvekke dem som om de også i dag skulle ha et snev av relevans og legitimitet.

Partileder Bjørnar Moxnes ville under siste landsmøte fjerne begrepet ”kommunisme” og andre uheldige ord og utrykk fra programmet. Men de gammelrevolusjonære red den høyreavvikende stormen av. ”Ordet kommunisme er under angrep fra folk som feiltolker systematisk”, sa traveren Torstein Dahle. Partiet vil ha revolusjon i et liberalt demokrati og fiendeforestillingene slår inn ved lavest mulig lest, altså ved SV og Arbeiderpartiet. I følge Rødts program er ogsåAP og SV en del av det grusomme borgerskapet.

Hadde et høyreparti ”krydret” partiprogrammet sitt med fraser om ”fascisme” og tilhørende forholdsregler, kunne det like gjerne vokst et horn ut av panna. Også i lokalpolitikken. Det hadde hjulpet lite om de lovet leksefri skole og lovfestet rett til meningsfylt fritid.

Men er det så viktig da?

Det er høyreekstremisme og radikal islamisme som utgjør en demokratisk utfordring i dagens Norge. Sosialisme på norsk er stort sett både fredsæl og pragmatisk, sammenlignet med den vi har sett materialisert gjennom historien.

Så kan vi ikke bare le av Olsen og Rødt? Er de ikke bare utålmodige, velmenende idealister? Det er nok en del, særlig i Tromsø, som vil mene det. Mange på venstresiden vil fnyse med forakt over denne kommentaren. Det er kaldkrigersk reaksjonært prat, må vite. Det beviser bare at tiden lider av historisk kortidsminne. Og at moral og politikk er ulikt disponert.

Historie går selvsagt ikke ut på dato. Maos forbrytelser slutter ikke å være ille fordi det der lenge siden. Særlig ikke for Olsens del, som finner det betimelig å gjenreise Maos storhet. I 2015.  Demokratiet har heller ikke mistet verdi, selv om kommunismen strengt tatt er borte. Det er alltids noen som vil forsøke, en gang til.

Latteren og de tjue millionene

Men hvorfor tar så mange så lett på totalitære innslag langt ute på venstresiden? Er Mao en figur man skal humre over? I 2002 ga den engelske forfatteren Martin Amis ut boken Koba the Dread, med undertittelen The Laughter and the Twenty Million. Bokens ytre ramme er Stalins terrorvelde, mens boken indre handling og dialog er basert på hvordan britiske venstreintellektuelle, deriblant Amis’ egen far, dramatikeren Kingsley Amis, forholdt seg til kommunismen.

Hvorfor latter? Amis beskriver hvordan ”gamle kamerater” var samlet, lo og spøkte bort Stalins forbrytelser. Det er altså et komisk skjær over stalinismen, mens Hitler ”utløser spontant raseri”, skriver Amis. Dette var et fenomen Amis så ved selvsyn mange ganger, blant farens venner.

Amis mener at latteren og ironiseringen bunner i manglende evne til å fordøye alvoret. Dels som avvæpnende selvironi for å slippe å forholde seg til de tjue millionene, dels som uttrykk for gapet mellom kommunismens noble forestilling om håp og dens pompøse utrykk på den ene siden, og den skitne virkeligheten på den andre. “Det virker som om humor binder sammen gapet mellom ord og gjerninger,” skriver Amis.

De moralske implikasjonene av latteren er noe Amis ikke tar lett på. IKoba the Dread kryssklipper han ”latteren”, lettheten og selvgodheten, med vitnesbyrd og historiske fremstillinger av liv og død i de sibirske GULag-leirene. Venstreradikale i Vesten kunne operere ubesmittet av historien, for de visste at de ikke måtte leve med konsekvensene. Her lå det moralsk korrupte, for man kunne ignorere, eller le av, terroren i de sosialistiske landene.

Kronikken var publisert på debattsiden nordnorskdebatt.no torsdag 1. oktober 2015.

Del denne artikkelen:

Relaterte artikler

  • Kvotering er problematisk

    1. august 2013

    «Formell kvotering vil naturligvis sikre større representasjon basert på gitte egenskaper, men hvorfor nøye seg bare med kjønn?», spør Eirik Løkke i Bergens Tidende.

    Les mer »
  • Revolusjon i Norge

    20. august 2012

    Ml-rørsla har aldri ligget an til å bli større. Nyslått leder Bjørnar Moxnes er kjekk og flink. Men de står fremdeles for en autoritær, mindretallsfiendtlig statssosialisme, skriver historiker i Civita, Bård Larsen, på Minervanett.no.

    Les mer »
  • Historieløs marxisme

    26. april 2012

    «Å antyde at marxister best kan gjenkjennes ved sin utrettelige kamp for mangfold er nesten absurd – tatt i betraktning de kommunistiske statenes absolutte og voldelige konformitet. Saken mot Breivik viser oss at totalitære ideologier er farlige. Det er synd at Moxnes bruker saken i et forsøk på å sette en av disse ideologiene i et bedre lys enn den fortjener,» skriver Bård Larsen i et svar til Rødts Bjørnar Moxnes.

    Les mer »

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »

Akersgaten 20, 0158 Oslo
E-post: civita@civita.no
Telefon: 40 00 22 77

Nyhetsbrev og invitasjoner

Meld deg på her og få siste nytt rett i innboksen:

Om Civita

Civita arbeider for økt kunnskap og oppslutning om liberale verdier, institusjoner og løsninger, for å fremme en samfunnsutvikling basert på respekt for individets frihet og personlige ansvar. Civita skal realisere sitt formål gjennom utredninger og analyser, deltakelse i samfunnsdebatten, skolering, møter og seminarer.

Realiseringen av Civitas formål er betinget av økonomisk støtte fra et mangfold av private bidragsytere.

Les mer »