Civita

  • Støtt Civita
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • Civita in English
  • Hjem
  • Hovedsaker
    • Politisk bokhylle
    • Menneskerettigheter og demokrati
    • Økonomisk frihet og utvikling
    • Velferd og den nordiske modellen
    • Politisk filosofi og idédebatt
  • Arrangementer
    • Civitafrokost
    • Civitakveld
    • Oscarsborgseminaret
    • Fleslandseminaret
    • Værnesseminaret
    • Civita-akademiet
    • Civitaskolen
  • Publikasjoner
    • Bøker
    • Rapporter
    • Notater
  • Politisk ordbok
  • Podcaster
  • Om Civita
    • Civita i media
    • Medarbeidere
    • Styret
    • Fagrådet
    • Clemets blogg
    • Mathilde Fastings blogg
    • Tidligere medarbeidere

Civita

Meny Lukk Meny Søk
  • Hjem
  • Hovedsaker
    • Politisk bokhylle
    • Menneskerettigheter og demokrati
    • Økonomisk frihet og utvikling
    • Velferd og den nordiske modellen
    • Politisk filosofi og idédebatt
  • Arrangementer
    • Civitafrokost
    • Civitakveld
    • Oscarsborgseminaret
    • Fleslandseminaret
    • Værnesseminaret
    • Civita-akademiet
    • Civitaskolen
  • Publikasjoner
    • Bøker
    • Rapporter
    • Notater
  • Politisk ordbok
  • Podcaster
  • Om Civita
    • Civita i media
    • Medarbeidere
    • Styret
    • Fagrådet
    • Clemets blogg
    • Mathilde Fastings blogg
    • Tidligere medarbeidere
  • Støtt Civita
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • Civita in English
  • Menneskerettigheter og demokrati

Hvordan forstå terror?

Publisert: 23.02.2016
Bård Larsen Bård Larsen

I februar ble seksbarnsmoren Dafna Meir stukket i hjel foran ungene sine av en 15 år gammel palestinsk guttunge. Hvordan kan vi forstå slike ­ handlinger?

Det er ikke uvanlig å hevde at terrorhandlinger er uttrykk for ektefølt desperasjon. Men hvor generelt kan en slik betraktning være gyldig?

Dagen etter at to palestinere­ drepte fire sivile jøder og en drusisk politimann under morgenbønnen i en synagoge i Jerusalem i november 2014, uttalte Jørgen Jensehaugen ved NTNat ­«eskaleringen av angrepene er uttrykk for ekstrem frustrasjon fra palestinsk side» (VG 18. november 2014).

I Morgenbladet (21. november 2014) mente journalist Qasim Ali på generelt grunnlag at «radikalisering skyldes utenrikspolitikk og mistenkeliggjøring».

Autoritær indoktrinering. Hvis man skal være ytterst kritisk kan slike kausale forklaringer tolkes slik: Jo grusommere handlingen er, desto verre er undertrykkelsen som motiverer den. I verste fall fremstår knivdrap som de vi nå ser i Israel, som bekreftelse på hvor skrekkelig Israel er.

I sum er jeg usikker på om slik forståelse er rett vei å gå når voldshandlingene er så ekstreme.­ Jeg skal forsøke å forklare hvorfor.

En vel så viktig forklaring kan være at de grusomme handling­ene sier noe om kraften­ i en ­fanatisk, dehumaniserende ­religiøs og politisk kultur i ulike sjatteringer.

Som motiverer svært mange unge mennesker i Midtøsten (og i Europa) til å betrakte helt uskyldige mennesker – være seg i Paris, Aleppo eller Tel Aviv – som primære mål for sanseløs vold.

Enhver som er interessert i Midtøsten bør også studere ­Hamas’ fjernsynsstasjon Al Aqsa nærmere (mye ligger ute på nett). Det er som å stirre ned i avgrunnen. Her kan vi se barn fortelle hverandre at de ønsker å bli martyrer (selvmordsaksjoner).

Sammen resiterer de sanger og vers hvor døden hylles og ­jødenes endelikt er det hellige mål for palestinske patrioter. Alt nøye regissert av propaganda­kyndige. Og vi får et sørgelig innblikk i den autoritære indoktrineringens ødeleggende kraft.

Forkastelig og rettferdig. Forskning rundt massevold og krig finner ingen entydige ­årsaksforklaringer, men viser en kompleks relasjon mellom offer og overgriper, og hva som ­motiverer overgriperen i perioder­ med mye voldsbruk.

Det kan være idealisme, krenkelse, religiøs og politisk ­manikeisme – en kamp mellom ondt og godt, psykologi eller manglende­ sjelsevner.

Psykologen Evelin Lindner ­definerer ydmykelse som en «påtvunget reduksjon av personer eller grupper, en underkastelsesprosess, som skader ­eller ødelegger deres stolthet, ære eller verdighet».

Lindner definerer videre ­ydmykelse som å plasseres, mot sin vilje, og ofte på en, sett fra subjektets side, sårende måte, og i en situasjon som er langt under hva han føler at han har rett til å forvente.

Men ydmykelse og krenkelse er ikke nødvendigvis rasjonelle størrelser. De kan også ta form av irrasjonelle eller overdimensjonerte forestillinger, og med den uheldige effekt at tilstanden genererer stimuli for kollektiv destruktiv adferd.

Det mangler ikke på historiske eksempler på dette.

Deus ex machina. Det er tross alt en valgsituasjon å drepe uskyldige sivile, mens man ser dem inn i øynene, med mindre overgriper er psykotisk.

Hvis desperasjonen er så stor at man ikke lenger er i en valgsituasjon, må handlingen derfor være uttrykk for at den frie viljen­ er satt ut av spill på grunn av en opplevelse av eller følelse av urett som fører til handlinger­ som de aller, aller fleste ville unnlate å gjøre.

De fleste tør ikke eller oppfatter det som moralsk galt. Da må spørsmålet være hvorfor ikke langt flere palestinere begår slike drap.

Terrorangrepene i New York og London ble i hovedsak ­begått av folk som levde normale liv – gjerne i Vesten. Den islamske­ staten rekrutterer tusenvis av unge menn og kvinner fra ­Europa, som ender opp som rene slaktere. Så langt har tolv nordmenn ofret livet sitt for IS.

Det er egentlig ganske oversiktlig: Nesten alle mennesker, barn som voksne, er ikke suicidalt voldelige.

De aller fleste mennesker som lever i armod eller er opprørt over sine omgivelser vil ikke gå til angrep på andre sakes­løse mennesker med våpen eller bomber på eget initiativ.

Legitimering som motivasjon. Den som utøver grusom og vilkårlig vold i en saks tjeneste er som oftest avhengig av ekte eller­ følt legitimering av ens gjerninger. Det skal ikke så mye til.

En potensiell drapsmann kan motiveres av noen håndfuller støtteerklæringer i sosiale ­medier. Eller av at andre har ­utført lignende handlinger før (man er altså ikke alene). Men som ­regel snakker vi om noe større: han har en nasjon, en bevegelse ­eller korpsånden i rygg.

Blant de fleste palestinere som begår terrorhandlinger er forestillinger om martyrdom avgjørende. En martyrdom som springer ut av grensedragninger mellom religiøse forestillinger og politisk ideologi. Selvmords­aksjonister blir lovet sin lønn i himmelen og hylles som helter.

Terror virker. At en god del av knivstikkere og selvmordsbombere føler seg ydmyket er det selvsagt ingen tvil om, men forståelse og propaganda er ­beklageligvis også komplimenterende triggerpunkter for både motivasjon og handling.

Kausalforklaringer med vekt på desperasjon og undertrykkelse bidrar til det vi kan kalle empatisk legitimering.

Det er liten tvil om at palestinske ledere og demagoger oppfordrer til selvmordsaksjoner i visshet om at gevinsten av oppmerksomhet i det internasjonale samfunn er større en den umiddelbare skaden den påfører det israelske samfunnet.

«Winning hearts and minds» er en ofte undervurdert militær strategi, som ikke minst er sentral i terrorens logikk. Terror virker, selv om svært få i vår del av verden støtter bruken av terror.

For når sjokket har lagt seg og ofrene er glemt, blir de angivelige årsakene til terroren diskutert lenge etterpå.

Balansekunst. I Vårt Land (5. februar) hadde Erling Rimehaug noen interessante betraktninger om den palestinske voldsbruken, der han blant annet viste til drapet på Dafna Meir.

Slike handlinger sier mye om det samfunnet som omgir dem, mente Rimehaug: «Det er fordi de lever i et ydmyket samfunn at glorifiseringen av vold får en klangbunn som hos noen ender i desperat handling.»

I en debatt på Verdidebatt hevdet jeg at vinklingen hans er noe problematisk. Rimehaug svarte­ at han opplever å bli puttet i bås med «de som unnskylder­ ­palestinske terrorhandlinger med ­israelsk undertrykkelse – noe som står meg ganske fjernt (…) Jeg ville beskrive en kompleks virkelighet der det ikke finnes enkle forklaringer, og det nettopp for å gi oss uro over det som skjer – i stedet for å slå oss til ro med at vi vet hvem som har rett.»

Jeg kan forstå at Rimehaug oppfattet å bli puttet i bås. Man er ikke apologet fordi man for­søker å forstå. Det er selvsagt viktig å understreke.

I det hele tatt er voldens anatomi og årsak et tema som krever balansekunst, noe det kan være fruktbart å diskutere videre.

Innlegget var publisert i Vårt Land tirsdag 23. februar 2016. 

Del denne artikkelen:

Relaterte artikler

  • Om å forstå terror

    15. april 2016

    «Knivintifadaen», der palestinere går til angrep på forsvarsløse israelere på gaten, er terrorisme som skaper forståelse. Bård Larsen på Minervanett.no.

    Les mer »
  • Terror og vold

    21. november 2014

    «Krenkelse og hevn er like mye emosjon som virkelighet. De fleste personlig berørte dreper ikke. Terrorister føler en så heftig krenkelse at blind vold fremstår som en løsning. Da er vi inne i moralpolitisk interessante utfordringer,» skriver Bård Larsen.

    Les mer »
  • PERSONVERN: Frykten for terror – en farlig følgesvenn?

    13. desember 2010

    "Går vi på akkord med rettsstatens prinsipper – eller grunnleggende menneskerettigheter, som dypest sett må være de samme – i vår iver etter å vise handlekraft mot terror, vil effekten over tid bli motsatt av det man ønsker: dårligere terrorbekjempelse. […]

    Les mer »
  • Frokostmøte 28/2: Personvern og effektiv bekjempelse av terror

    28. februar 2007

    Personvernet blir ofte en lettvekter i vurderingen av hvordan man mest effektivt kan bekjempe terror. Folk flest er faktisk ikke særlig opptatt av hvordan opplysninger om dem lagres og brukes, og for bedrifter blir personvern gjerne et irritasjonsmoment – et […]

    Les mer »
  • Bernard Lewis, islam og kampen mot terror

    28. februar 2006

    Hva gikk galt? Uro i Midt-Østen, islamistisk terrorisme og kulturkonflikter her hjemme mellom deler av islam og vestlige liberale verdier gjør det maktpåliggende å forstå islams mange ansikter, skriver Jan Arild Snoen i denne artikkelen.

    Les mer »

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »

Akersgaten 20, 0158 Oslo
E-post: civita@civita.no
Telefon: 40 00 22 77

Nyhetsbrev og invitasjoner

Meld deg på her og få siste nytt rett i innboksen:

Om Civita

Civita arbeider for økt kunnskap og oppslutning om liberale verdier, institusjoner og løsninger, for å fremme en samfunnsutvikling basert på respekt for individets frihet og personlige ansvar. Civita skal realisere sitt formål gjennom utredninger og analyser, deltakelse i samfunnsdebatten, skolering, møter og seminarer.

Realiseringen av Civitas formål er betinget av økonomisk støtte fra et mangfold av private bidragsytere.

Les mer »