Hvordan forstå terror?

I februar ble seksbarnsmoren Dafna Meir stukket i hjel foran ungene sine av en 15 år gammel palestinsk guttunge. Hvordan kan vi forstå slike ­ handlinger?

Det er ikke uvanlig å hevde at terrorhandlinger er uttrykk for ektefølt desperasjon. Men hvor generelt kan en slik betraktning være gyldig?

Dagen etter at to palestinere­ drepte fire sivile jøder og en drusisk politimann under morgenbønnen i en synagoge i Jerusalem i november 2014, uttalte Jørgen Jensehaugen ved NTNat ­«eskaleringen av angrepene er uttrykk for ekstrem frustrasjon fra palestinsk side» (VG 18. november 2014).

I Morgenbladet (21. november 2014) mente journalist Qasim Ali på generelt grunnlag at «radikalisering skyldes utenrikspolitikk og mistenkeliggjøring».

Autoritær indoktrinering. Hvis man skal være ytterst kritisk kan slike kausale forklaringer tolkes slik: Jo grusommere handlingen er, desto verre er undertrykkelsen som motiverer den. I verste fall fremstår knivdrap som de vi nå ser i Israel, som bekreftelse på hvor skrekkelig Israel er.

I sum er jeg usikker på om slik forståelse er rett vei å gå når voldshandlingene er så ekstreme.­ Jeg skal forsøke å forklare hvorfor.

En vel så viktig forklaring kan være at de grusomme handling­ene sier noe om kraften­ i en ­fanatisk, dehumaniserende ­religiøs og politisk kultur i ulike sjatteringer.

Som motiverer svært mange unge mennesker i Midtøsten (og i Europa) til å betrakte helt uskyldige mennesker – være seg i Paris, Aleppo eller Tel Aviv – som primære mål for sanseløs vold.

Enhver som er interessert i Midtøsten bør også studere ­Hamas’ fjernsynsstasjon Al Aqsa nærmere (mye ligger ute på nett). Det er som å stirre ned i avgrunnen. Her kan vi se barn fortelle hverandre at de ønsker å bli martyrer (selvmordsaksjoner).

Sammen resiterer de sanger og vers hvor døden hylles og ­jødenes endelikt er det hellige mål for palestinske patrioter. Alt nøye regissert av propaganda­kyndige. Og vi får et sørgelig innblikk i den autoritære indoktrineringens ødeleggende kraft.

Forkastelig og rettferdig. Forskning rundt massevold og krig finner ingen entydige ­årsaksforklaringer, men viser en kompleks relasjon mellom offer og overgriper, og hva som ­motiverer overgriperen i perioder­ med mye voldsbruk.

Det kan være idealisme, krenkelse, religiøs og politisk ­manikeisme – en kamp mellom ondt og godt, psykologi eller manglende­ sjelsevner.

Psykologen Evelin Lindner ­definerer ydmykelse som en «påtvunget reduksjon av personer eller grupper, en underkastelsesprosess, som skader ­eller ødelegger deres stolthet, ære eller verdighet».

Lindner definerer videre ­ydmykelse som å plasseres, mot sin vilje, og ofte på en, sett fra subjektets side, sårende måte, og i en situasjon som er langt under hva han føler at han har rett til å forvente.

Men ydmykelse og krenkelse er ikke nødvendigvis rasjonelle størrelser. De kan også ta form av irrasjonelle eller overdimensjonerte forestillinger, og med den uheldige effekt at tilstanden genererer stimuli for kollektiv destruktiv adferd.

Det mangler ikke på historiske eksempler på dette.

Deus ex machina. Det er tross alt en valgsituasjon å drepe uskyldige sivile, mens man ser dem inn i øynene, med mindre overgriper er psykotisk.

Hvis desperasjonen er så stor at man ikke lenger er i en valgsituasjon, må handlingen derfor være uttrykk for at den frie viljen­ er satt ut av spill på grunn av en opplevelse av eller følelse av urett som fører til handlinger­ som de aller, aller fleste ville unnlate å gjøre.

De fleste tør ikke eller oppfatter det som moralsk galt. Da må spørsmålet være hvorfor ikke langt flere palestinere begår slike drap.

Terrorangrepene i New York og London ble i hovedsak ­begått av folk som levde normale liv – gjerne i Vesten. Den islamske­ staten rekrutterer tusenvis av unge menn og kvinner fra ­Europa, som ender opp som rene slaktere. Så langt har tolv nordmenn ofret livet sitt for IS.

Det er egentlig ganske oversiktlig: Nesten alle mennesker, barn som voksne, er ikke suicidalt voldelige.

De aller fleste mennesker som lever i armod eller er opprørt over sine omgivelser vil ikke gå til angrep på andre sakes­løse mennesker med våpen eller bomber på eget initiativ.

Legitimering som motivasjon. Den som utøver grusom og vilkårlig vold i en saks tjeneste er som oftest avhengig av ekte eller­ følt legitimering av ens gjerninger. Det skal ikke så mye til.

En potensiell drapsmann kan motiveres av noen håndfuller støtteerklæringer i sosiale ­medier. Eller av at andre har ­utført lignende handlinger før (man er altså ikke alene). Men som ­regel snakker vi om noe større: han har en nasjon, en bevegelse ­eller korpsånden i rygg.

Blant de fleste palestinere som begår terrorhandlinger er forestillinger om martyrdom avgjørende. En martyrdom som springer ut av grensedragninger mellom religiøse forestillinger og politisk ideologi. Selvmords­aksjonister blir lovet sin lønn i himmelen og hylles som helter.

Terror virker. At en god del av knivstikkere og selvmordsbombere føler seg ydmyket er det selvsagt ingen tvil om, men forståelse og propaganda er ­beklageligvis også komplimenterende triggerpunkter for både motivasjon og handling.

Kausalforklaringer med vekt på desperasjon og undertrykkelse bidrar til det vi kan kalle empatisk legitimering.

Det er liten tvil om at palestinske ledere og demagoger oppfordrer til selvmordsaksjoner i visshet om at gevinsten av oppmerksomhet i det internasjonale samfunn er større en den umiddelbare skaden den påfører det israelske samfunnet.

«Winning hearts and minds» er en ofte undervurdert militær strategi, som ikke minst er sentral i terrorens logikk. Terror virker, selv om svært få i vår del av verden støtter bruken av terror.

For når sjokket har lagt seg og ofrene er glemt, blir de angivelige årsakene til terroren diskutert lenge etterpå.

Balansekunst. I Vårt Land (5. februar) hadde Erling Rimehaug noen interessante betraktninger om den palestinske voldsbruken, der han blant annet viste til drapet på Dafna Meir.

Slike handlinger sier mye om det samfunnet som omgir dem, mente Rimehaug: «Det er fordi de lever i et ydmyket samfunn at glorifiseringen av vold får en klangbunn som hos noen ender i desperat handling.»

I en debatt på Verdidebatt hevdet jeg at vinklingen hans er noe problematisk. Rimehaug svarte­ at han opplever å bli puttet i bås med «de som unnskylder­ ­palestinske terrorhandlinger med ­israelsk undertrykkelse – noe som står meg ganske fjernt (…) Jeg ville beskrive en kompleks virkelighet der det ikke finnes enkle forklaringer, og det nettopp for å gi oss uro over det som skjer – i stedet for å slå oss til ro med at vi vet hvem som har rett.»

Jeg kan forstå at Rimehaug oppfattet å bli puttet i bås. Man er ikke apologet fordi man for­søker å forstå. Det er selvsagt viktig å understreke.

I det hele tatt er voldens anatomi og årsak et tema som krever balansekunst, noe det kan være fruktbart å diskutere videre.

Innlegget var publisert i Vårt Land tirsdag 23. februar 2016.