Den polariserte debatten om private sykehjem skygger for det som egentlig er den interessante debatten på sikt, nemlig hvordan vi kan sørge for at private krefter bidrar til mangfold og kvalitet.
Holdningen til private sykehjem er blitt selve symbolet på forskjellen mellom høyre- og venstresiden i mange av landets kommuner. Det er synd, fordi det gjør debatten mer polarisert enn den behøver å være.
Det er liten tvil om at private sykehjem kan bidra til mer mangfold, valgfrihet og bedre kvalitet. Men det er også helt klart at det ikke nødvendigvis blir et bedre tilbud bare man slipper til private.
Å gi et generelt, empirisk belagt svar på om eierform og profittmulighet påvirker kvalitet og brukertilfredshet, er vanskelig. I norsk og nordisk sammenheng finnes det lite forskning som er metodisk sterk på dette temaet.
Høyere kvalitet
I Sverige gikk «Expertgruppen för studier i offentlig ekonomi», en uavhengig ekspertgruppe under det svenske Finansdepartementet, i 2014 gjennom det de fant av relevant forskning på konkurranseutsetting av eldreomsorg. De konkluderte med at det, basert på «det fåtallet empiriske studier som finnes på feltet, [ikke virker] som om eldreomsorgens kvalitet forandres på noe avgjørende vis» av at den konkurranseutsettes, men at «de svenske erfaringene taler for at private utførere bidrar til litt høyere kvalitet og effektivitet».
Men for at private sykehjem skal skape mer mangfold og bedre og mer effektive tjenester, må konkurransen straffe de som kutter i kvaliteten, og premiere de som har fornøyde brukere og høy kvalitet. Her har nok norske kommuner, inkludert Oslo og Bergen, mye å lære.
Fritt brukervalg
Den svenske ekspertgruppens klare råd var at når private aktører introduseres, må det legges opp på en slik måte at det blir reell konkurranse om kvalitet. Den beste måten å få til slik konkurranse på, er å kombinere krav til objektiv, målbar kvalitet med fritt brukervalg, der penger følger brukerne.
Et reelt fritt brukervalg forutsetter at det til enhver tid bør være noen flere plasser enn det er brukere som har rett til plass. Det bør også være en gjennomtenkt strategi rundt hvor man plasserer brukere med rett til plass, som ikke ønsker å velge selv. De bør ikke bare plasseres der det er flest ledige plasser. For eksempel kan de plasseres hos det sykehjemmet som skårer best på summen av brukeropplevd kvalitet og på objektive kvalitetsmål.
Profitt
I en slik situasjon kan man få en reell konkurranse, der aktørene må tilby høy kvalitet for å tiltrekke seg brukere. Da er det også vanskelig å se for seg at aktørene kan «skvise» sine ansatte – den som tilbyr dårlige betingelser, tiltrekker seg heller ikke gode ansatte, og dermed heller ikke beboere.
Dersom en aktør klarer å levere bedre opplevelser til beboerne, og samtidig holder den objektivt målbare kvaliteten oppe, er det ingen grunn til å klage på at de samtidig klarer å ta ut profitt. Profitten oppstår i disse tilfellene fordi noen greier å levere like gode eller bedre tjenester på en rimeligere måte. Og holder profitten seg høy over tid, er det fullt mulig for myndighetene å skru opp kravene til kvalitet, eventuelt skru ned kompensasjonen per bruker.
Uten ansvar
Profitten gir motiver til å spre de vellykkede løsningene, og til at flere ønsker å investere i de beste løsningene. Dette kalles institusjonell læring og ignoreres nesten alltid i debatten om private versus offentlige aktører. Vi har nemlig svært mange eksempler på at private aktører som ikke leverer god nok kvalitet, eller som bryter med regler og forventinger, blir straffet – og forsvinner fra markedet. Men selv om vi vet at også offentlige aktører bryter regler og har variabel kvalitet i sine tjenester, går de aldri konkurs. Derfor kan dårlige, kommunale sykehjem – som vi vet det finnes mange av – fortsette driften i år etter år, uten å måtte stå til ansvar.
Private fastleger
Til slutt er det interessant å merke seg at den voldsomme motstanden mot private næringsdrivende kun gjelder for utvalgte deler av helsesektoren. En av landets mest populære offentlige tjenester, fastlegeordningen, er i all hovedsak basert på private aktører som konkurrerer om brukere. Spørsmålet er derfor om partiene som nå går inn for å avvikle private sykehjem, spesielt Arbeiderpartiet og SV, også vil avskilte alle private fastleger og kommunalisere alle landets legekontorer.
Innlegget var publisert i Aftenposten torsdag 1. september 2016.