NRK slo stort opp at sysselsettingen økte mye sterkere under den rødgrønne regjeringen enn den nåværende. Men en regjeringen kan ikke ta æren for et positivt oljeprissjokk, like lite som en annen bør få skylden når oljeprisen halveres.
Dagsrevyen den 7. september viet stor oppmerksomhet til at det er blitt skapt færre jobber per år under Erna Solbergs regjering enn det ble i årene da Stoltenberg var statsminister. Det samme ble slått opp på nrk.no dagen etter under overskriften ”Her er jobb-tallene som ryster Erna”. Det vil forbause oss om tallene virkelig rystet statsminister Erna Solberg, ettersom analysen til NRK er meningsløs.
I perioden 2005-2013 ble Norge utsatt for et positivt oljeprissjokk, noe som skapte en gullalder i norsk økonomi. Oljeprisoppgangen kom som en positiv overraskelse, og ingen i Norge kan ta æren for den. Lønnsomheten innen oljesektoren økte voldsomt, investeringene i sektoren eksploderte og dro med seg høy aktivitetsvekst hos leverandørene til oljesektoren. Videre bidro det til sterk reallønnsvekst for de fleste av oss, slik at privat forbruk også økte sterk. Det ble en gullalder, skapt av internasjonale forhold. Enhver regjering ville i en slik situasjon opplevd at sysselsettingen økte sterkt. At sittende regjeringer tar æren for gode utviklingstrekk som tilfeldigvis kommer, er nokså normalt. Medias jobb burde være å se gjennom slik retorikk.
Ja, men Norge ble rammet av finanskrisen mens Stoltenberg-regjeringen styrte, sies det. Det er riktig, men det er to hovedgrunner til at den gikk fort over for Norges del: Oljeprisen kom raskt opp igjen til rundt 100 dollar fatet, og norske banker og myndigheter hadde under skiftende regjeringer i årene etter den norsk bankkrisen på 1990-tallet bygd opp gode forsvarsverk. Det ble også raskt satt inn krisetiltak fra regjeringen og Norges Bank, som de relativt snart kunne avvikle, fordi den underliggende situasjonen i økonomien rettet seg fort opp.
Ingen regjering ville unngått økt ledighet og svak sysselsettingsvekst etter et sjokk hvor oljeprisen ble mer enn halvert, og ble liggende lavt. Igjen ble det satt inn stimulansetiltak fra myndighetene, og igjen viser det seg at det i norsk økonomi er gode selvreparasjonsmekanismer. Lønnsveksten kom raskt ned, oljenæringen fant raskt smartere løsninger som fikk ned kostnadsnivået, og kronen ble sterkt svekket. Samspillet mellom politikken og selvreparasjonsmekanismene i økonomien har fungert godt. På forhånd hadde mange ventet at et så sterkt oljeprissjokk skulle rammet norsk økonomi mye sterkere enn det nå ser ut til.
Etter finanskrisen var perspektivet raskt å vende tilbake til den gamle normalen. Nå er perspektivet en omstilling av økonomien, noe som nødvendigvis tar lenger tid.
Å sammenligne perioden 2005 til 2013 med perioden fra 2013 til og med 2015 gir også liten mening, fordi sluttårene er på svært forskjellige punkter i de økonomiske syklusene. Hvis man måler jobbveksten fra toppen til bunnen av en konjunktur, er det ikke overraskende at resultatet blir svakt. 2013 var et år med høykonjunktur, mens det i 2015 fortsatt var lavkonjunktur. Perioden fra 2005 til 2013 går derimot fra en høy konjunktur til den neste.
Det er grunn til å være kritisk til deler av den sittende regjeringens politikk, blant annet at den har lagt seg på et utgiftsnivå som ikke er bærekraftig på sikt. Som Civita har vist, kan det føre til at vi må gjennomføre en skadelig oppbremsing om bare få år. Samtidig er det også grunn til å rose regjeringen for en stor vilje til å lansere reformer av viktige deler av offentlig sektor. Begge deler kan få stor betydning for hvordan norsk økonomi utvikler seg i årene fremover. En debatt om hvor god økonomisk politikk den sittende regjeringen har ført, og hvordan innsatsen er i forhold til tidligere regjeringer er absolutt på sin plass. Den debatten må imidlertid ta utgangspunkt i noe annet enn å telle antall jobber.
Innlegget er tilbudt NRK Ytring, men ikke tatt inn. Ble publisert på Minervanett.no tirsdag 20. september 2016.