Mange vil gi skattepolitikken skylden for økt ulikhet. De har sannsynligvis rett, men på en annen måte enn de tror.
Ulikhet er et stadig mer brennbart politisk tema internasjonalt. I mange land har ikke vanlige folk hatt noen reell økning i sin inntekt på mange år, mens de på toppen av inntektsskalaen blir stadig rikere. I Norge har bildet vært annerledes, med en god reallønnsvekst i alle deler av inntektsskalaen i nesten alle år det siste tiåret. Vi har en klart lavere ulikhet enn så godt som alle sammenlignbare land, men den har økt svakt siden 2009.
Inntektsstatistikken for 2015, som nylig ble lagt frem av SSB, viser at inntektsulikheten tok et nytt hopp oppover. Det vanligste ulikhetsmålet, Gini-koeffisienten (hvor 0 betyr en helt lik fordeling og 1 en helt ulik fordeling, hvor én person har all inntekt), er nå på 0,271. Selv om det er lavere enn den var i årene 2003 til 2005, og milevis unna USAs ulikhet på 0,482, er det høyt for Norge å være.
Hva kommer så denne økningen i ulikhet av?
Det er mange mulige forklaringer, alt fra oljeprisfallet og arbeidsledigheten den har ført med seg, innvandring, til Regjeringens skattepolitikk. Alle disse bidrar på forskjellige måter, men ikke nødvendigvis på den måten man først tenker.
Det er naturlig å tenke at økt ledighet bidrar til ulikhet. Personer som mottar dagpenger, eller som faller helt ut av arbeidsstyrken, får lavere inntekt. Det er imidlertid ikke åpenbart at dårlige økonomiske tider kun fører til økt ulikhet. Vanligvis vil dårlige tider gå hardt ut over aksjekurser og kapitalavkastning. Eierne av oljerelaterte bedrifter kan forventes å ha hatt et betydelig fall i sine inntekter. Siden de er i den øverste delen av inntektsskalaen, vil et fall i deres inntekt føre til redusert ulikhet.
Også en godt betalt ingeniør i oljen som går over til en mindre godt betalt jobb i en annen bransje bidrar til redusert ulikhet, uten at så mange vil mene at det fallet i inntekt er bra av den grunn.
Siden effekten av oljeprisfallet på ulikheten er usikker, må vi se andre steder etter forklaringer på endringen i 2015.
En annen betydelig endring som kan bidra til økonomisk ulikhet er den høye innvandringen.
Det er to forklaringer på hvordan økt innvandring kan bidra til økt ulikhet. Den ene er at innvandrerne får lav inntekt i Norge, enten det er arbeidsinnvandrere som tar dårlig betalte jobber, eller om det er flyktninger som (ofte) ender på Nav. Flere personer nederst på inntektsskalaen gir automatisk økt ulikhet.
Den andre potensielle effekten er at konkurranse fra arbeidsinnvandrere gir dårligere lønnsutvikling for dem de konkurrerer mot i arbeidsmarkedet. Den effekten er reell, men begrenset til noen få bransjer. En norsk studie har vist at en 10 prosent økning i andelen innvandrere i bygg og anlegg ga 0,6 prosent lavere lønninger i forhold til andre bransjer. En slik effekt er for liten til å forklare endringen i ulikhet og motsvares dessuten av at arbeidsinnvandring øker reallønnen til andre arbeidstagere, både gjennom lavere priser og gjennom at noen typer kompetanse blir mer verdifull.
Den første effekten finner man imidlertid godt belegg for i statistikken. Blant innvandrere fra Øst-Europa, Asia, Afrika og Latin-Amerika er det rundt 35 prosent som har lavinntekt (definert som lavere inntekt enn 60 prosent av medianen). Andelen i denne gruppen med lav inntekt er rimelig stabil over tid, men størrelsen på gruppen har mer enn doblet seg siden 2005.
Det har bidratt til at andelen fattige i Norge har økt med over ett prosentpoeng i denne perioden, til 10,9 prosent, samtidig som andelen fattige blant dem uten innvandrerbakgrunn har falt fra 7,8 prosent til 6,8 prosent.
Med andre ord: Selv om vi stadig klarer å løfte folk ut av lavinntekt, fyller innvandringen på med flere nye nederst på inntektsskalaen.
Selv om disse med all sannsynlighet får det bedre ved å komme til Norge, kan det være grunn til å bekymre seg for at økonomisk ulikhet i stadig større grad følger etniske skillelinjer. Men innvandringen er en gradvis prosess og kan ikke forklare den økte ulikheten i 2015.
I politiske debatter er det særlig skattepolitikken som blir fremhevet som viktig for ulikhet, og mange vil sannsynligvis gi Regjeringens skattepolitikk skylden for ulikheten. Statistikken viser at de sannsynligvis har rett, men på en annen måte enn de tror.
Skattetallene fra SSB viser at den totale innbetalte inntekts- og formuesskatten vokste med 7,4 prosent fra 2014 til 2015, vesentlig mer enn inflasjon og inntektsvekst alene kan forklare.
At enkeltpersoner betaler mer skatt er i utgangspunktet en lite sannsynlig forklaring på at ulikheten går opp. Ser man på andelen av total inntekt den rikeste og nest rikeste tiendedelen av inntektsfordelingen betaler i skatt, så er den ikke noe lavere i 2015 enn tidligere år.
Den er snarere bemerkelsesverdig stabil år etter år på henholdsvis rundt 32 og 28 prosent. Andelen av inntekten de i de nederste inntektsdesilene betaler i skatt og mottar i overføringer er også stabil.
Det er med andre ord vanskelig å finne en forklaring på økt ulikhet i endret skattebyrde eller en svekket velferdsstat.
Forklaringen må finnes i endringer i inntekten før skatt.
Den mest plausible forklaringen: SSBs statistikk over utbetalt utbytte fra aksjeselskaper viser at personlige aksjonærer nesten doblet utbyttet fra 2014 til 2015. At det har betydning for inntektsfordelingen er tydelig hvis man ser på sammensetningen av inntekten i forskjellige grupper. For de ni laveste desilene, det vil si alle bortsett fra de 10 prosent rikeste, er kapitalinntekter en ubetydelig del av de totale inntektene. For de ti prosent rikeste, derimot, utgjør kapitalinntekter vanligvis rundt 15 prosent av totale inntekter. I 2015 økte det til 24 prosent.
Denne utbyttefesten fant neppe sted fordi 2015 var et glimrende år for norsk næringsliv.
En bedre forklaring er at bedriftseiere skyndte seg å ta ut utbytte før årsskiftet, hvor utbytteskatten ble økt fra 27 til 28,75 prosent.
Det samme så man 2005, i forkant av innføringen av utbytteskatt i 2006. Da utgjorde kapitalinntekter rekordhøye 41 prosent av de rikestes inntekter. Inntektsulikheten steg i 2005 til et nivå vi aldri har sett før eller siden, før det falt tilbake til tidligere lave nivåer i 2006.
Økt skatt på utbytte, en skatt som i all hovedsak rammer personer med god råd og på sikt vil føre til lavere ulikhet, er dermed paradoksalt nok den mest plausible forklaringen på at ulikheten i 2015 gikk opp.
Ulikhetens årsaker er mer komplisert enn den politiske debatten kan gi inntrykk av.
Innlegget er publisert hos Aftenposten 19.12.16.