Fremskrittspartiets Christian Tybring-Gjedde har foreslått at representanter eller talsmenn for Recep Tayyip Erdoğans parti AKP bør nektes innreise til Norge for å drive valgkamp. Det blir kjølig mottatt blant andre politikere. Utenriksminister Børge Brende uttalte at vi må ha en høy terskel for å nekte folk innreise og at ytringsfriheten også gjelder her. Arbeiderpartiet mente også at innreisenekt ville være et anslag mot ytringsfriheten, samt at utestengelse ville være en slags dobbeltmoral: Siden norske politikere driver valgkamp blant nordmenn i Spania, kan vi vel ikke nekte tyrkiske politikere å gjøre det samme her?
Alt dette er gode argumenter. Men like fullt kan man tenke seg situasjoner der prinsipper om ytringsfrihet og liberale dilemmaer fremstår i overkant idealistiske. Kanskje er det slik at vi i det beskyttede nord lenge har levd så farefritt at vi tror meningsmangfold gjennomgående er interessant og lærerikt, selv om meningene er ekstreme. I andre, mindre beskyttede og rolige land har ekstreme synspunkter nedslag i virkeligheten.
Tybring-Gjedde har nemlig også et godt poeng: Det er ikke en normaltilstand vi snakker om. AKP er ikke et hvilket som helst parti i et hvilket som helst regime. Regjeringen Erdoğan er i ferd med å rasere et allerede krakelerende demokrati, der journalister og andre kritikere fengsles systematisk. Islamiseringen av sivilsamfunnet og sentrale institusjoner er godt kjent. Og i skoleverket byttes gamle lærebøker sakte, men sikkert ut med gloriøse, enøyde fortellinger om tyrkisk-osmansk storhet i fortid og nåtid.
Valget i Tyrkia er i realiteten en folkeavstemning som – om Erdoğan får det som han vil – langt på vei vil formalisere Tyrkia som et diktatur. Så det vi kanskje bør spørre oss om, er om det er klokt eller rettferdig at demokratiske stater tillater representanter for fremmede makter å hente støtte blant sine landsmenn i utlandet med det formål å autorisere et politisk system som har sensur, fengsling og autokrati som metode?
Det er fascinerende å se den manierte tonen i den tyrkiske offentligheten i disse krenkelsestider. Vi kan sammenligne Erdoğans språk med reaksjonene på Muhammed-karikaturene. Det er en potent og farlig offermentalitet. Etter at den tyske forbundsdagen vedtok en resolusjon som fastslo at massakrene mot armenerne i det osmanske riket under første verdenskrig var folkemord, mottok tyske parlamentarikere dødstrusler. President Erdoğan uttalte at tyske parlamentarikere er terrorister. Verst gikk det utover parlamentarikere med tyrkiske aner, som, ifølge Erdoğan, burde fått blodet testet i et laboratorium.
Det er dessverre ikke uvanlig at tyrkiske nasjonalister drar rasekortet. På Sergels Torg i Stockholm for et par år siden fikk nestlederen i den tyrkiske riksforeningen, Barbaros Leylani, stor oppmerksomhet under en demonstrasjon til støtte for tyrkisk-allierte Aserbajdsjan:
«Död åt de armeniska hundarna. Död! Död! Mina kära raskamrater. Låt oss visa Sverige, Skandinavien och Europa vad turken står för. Vi tycker inte om blod, men vi kan låta blodet flyta när det behövs.»
Det diplomatiske rabalderet som har oppstått mellom Nederland og Tyrkia, der tyrkiske ministre som ble nektet innreise eller taletid for å drive valgkamp, har fått Erdoğan til å omtale nederlenderne som nazister og til å påstå at Nederland sto bak massakrene (mot muslimer) i Srebrenica i 1995: «Vi kjenner Nederland og nederlenderne fra Srebrenica. Vi vet hvor råtten deres karakter er ut fra deres massakre på 8000 bosniere», sa Erdoğan i en tale. Da også Tyskland nektet AKP å drive valgkamp blant landets tyrkiske befolkning, sammenlignet Erdoğan beslutningen med Tysklands nazifortid. Slike uttalelser er ikke nok til å nekte regimets representanter innreise eller taletid i Norge, men det bør vekke adskillig motvilje at de får komme hit for å drive valgkamp.
Etter at valgresultatet i Nederland ble klart uttalte Tyrkias utenriksminister Mevlüt Çavuşoğlu at det ikke er noen forskjell på sosialdemokratene og «fascisten» Geert Wilders: «De har den samme mentaliteten», mente Çavuşoğlu, og la til at europeiske politikere styrer Europa mot en avgrunn der religiøse kriger vil bryte ut. AKP ser ut til å ville maksimere konflikt, og det er altså slike forestillinger tyrkiske myndigheter mener de er i sin fulle rett til å rekruttere til i det liberale Europa.
I klammeriet mellom Haag og Ankara trodde noen at dette ville gi Wilders solid drahjelp frem mot valget. Men Geert Wilders fikk ikke til det brakvalget mange hadde forutsett. Kanskje er det slik at statsminister Mark Rutte, gjennom å utvise standhaftighet, tok noe av luven fra Wilders ved å stå på sitt? Enkelte vil kanskje hevde at Rutte opptrer opportunt. Andre mener at Rutte satt foten ned og viste glimt av europeisk stolthet som har gått litt tapt i en overstatlig tid, med et voldsomt oppsving for autoritære krefter, ikke minst for radikale høyrenasjonalister og islamister. Erdoğan er begge deler.
Det som likevel veier tyngre, er at AKPs talsmenn er protagonister for et undertrykkende regime og hva dette regimet faktisk gjør. Det betyr i klartekst at opposisjonelle tyrkere i Norge neppe føler seg velkomne på et slikt valgmøte. Enda mer alvorlig er hva alt dette innebærer i praksis. Når representanter for AKP omtaler Gülen-tilhengerne og tyrkiske kurdere som fiender av folket, mener de det bokstavlig, og tyrkiske myndigheter handler deretter: Det er i øyeblikket livsfarlig å være Gülen-tilhenger eller kurdisk aktivist i Tyrkia. Her kan man altså si at ord betyr noe – i direkte linje mellom retorikk og handling. Gülen-tilhengerne er ikke en gjennomsnittlig opposisjonsbevegelse i kontekst av et normalt demokrati. Gülen-tilhengere blir fengslet, torturert og trues med dødsstraff i dagens Tyrkia, og har som kjent fått skylden for kuppforsøket sommeren 2016. Kurderne er gjenstand for systematisk forfølgelse. Det hører også med til historien at mange journalister, også norske, nektes innreise til Tyrkia, for å ha skrevet kritisk om Erdoğan-regimet , blant annet om kurdernes situasjon.
Et liberalt dilemma betyr ikke med nødvendighet at man som liberaler alltid må konkludere liberalt. Da ville det naturligvis ikke være et dilemma. Det er en feiltolkning blant enkelte liberalt innstilte mennesker at liberale regimer ikke kan tillate seg å vise muskler og forsvare friheten med kontante virkemidler – også politisk. Alle stater har rett til å nekte innreise for personer de mener ikke er ønsket til landet. Det er ikke et brudd på folkeretten. Det fremstår for undertegnede relativt innlysende at en valgkamp på AKP-vis ikke er som andre valgkamper.
Kom gjerne, men noe valgmøte blir det ikke, for vi er en liberal rettstat der menneskerettighetene verdsettes høyt. Vi kan ikke tillate en fremmed, ganske fiendtlig statsmakt å sanke stemmer på norsk jord for å gi sin president blankofullmakt til mer vold og mer undertrykkelse mot egen befolkning.
Innlegget er publisert hos VG 16.3.17.