Da EØS-avtalen ble fremforhandlet tidlig på 90-tallet, var det syv land i EFTA som forhandlet med de 12 daværende EU-landene om et mer formalisert samarbeid.
EU-landene håpet at en god avtale ville friste EFTA-landene til å bli fullverdige EU-medlemmer. Tre av dem, Sverige, Finland og Østerrike, ble da også medlemmer i 1995. Sveits valgte å bli stående utenfor EØS-samarbeidet, og har i stedet utviklet sitt helt særegne, bilaterale og til tider problematiske forhold til EU. EFTA er i dag en rar, liten klubb bestående av Norge, Island og Liechtenstein.
EØS-avtalen ble altså fremforhandlet av et forbund av syv land mot 12 svært forhandlingsvillige EU-medlemmer. Som Høyres Heidi Nordby Lunde påpekte i politisk kvarter mandag 8. mai: Skulle Frp nå få gjennomslag for å forsøke å forhandle seg til en ny avtale for Norge, vil det være ett land mot 27 langt mindre forhandlingsvillige EU-medlemmer. Det hjelper neppe at Norge i mellomtiden har blitt Europas rike onkel.
Selv Storbritannia, med sine 65 millioner innbyggere, har oppdaget at de kan ha overvurdert sin egen forhandlingsposisjon i Brexit-prosessen. Men enkelte norske partier tror allikevel at giganten EU nå skal bry seg om at fem-seks millioner innbyggere i det rikeste hjørnet av kontinentet ønsker litt bedre betingelser i sine avtaler. Høyst sannsynlig er EU-landene rimelig lei av land som ønsker å ta del i flere goder og færre plikter.
EØS-avtalen har tjent Norge godt, og er til og med svært populær. Bare 21 prosent ønsker at Norge skal si opp avtalen, ifølge en undersøkelse utført av Respons Analyse for Europabevegelsen høsten 2016.
Folk flest har kunnet reise, flytte og studere på kryss og tvers i Europa. De har nytt godt av tilgang til et stort marked, med relativt fri eksport og import (med noen unntak). Og de har pusset opp hjemmene sine rimeligere (og mer) enn ellers mulig, ved hjelp av innvandret arbeidskraft. Vi skal heller ikke glemme de mange relativt sett godt betalte jobbene som har åpnet seg for særlig østeuropeere, med tilhørende økt levestandard for deres familier.
Selvsagt har EØS-avtalen problematiske sider, særlig så lenge Norge selv insisterer på stå utenfor EU. Men drømmen om den nasjonale suverenitet er uansett helt urealistisk i dag. Du kan ikke både ha friere flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft – med alle de store økonomiske fordelene det har – og samtidig beholde full nasjonal suverenitet over de samme elementene.
Jeg håper 2017 blir valgåret der politikerne våger å gå ut og feire EØS-avtalen for alt den har gjort for økonomisk vekst og velstand i Norge. Jeg håper at partiene som forsøker å slå politisk mynt på helt urealistiske forhandlings-scenarier får høre det fra den stille majoritet som etter alt å dømme gjerne vil beholde en god, om enn ikke perfekt, avtale.
Innlegget var publisert i Internrevisjonen i Aftenposten onsdag 10. mai 2017.