Civita

  • Støtt Civita
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • Civita in English
  • Hjem
  • Hovedsaker
    • Politisk bokhylle
    • Menneskerettigheter og demokrati
    • Økonomisk frihet og utvikling
    • Velferd og den nordiske modellen
    • Politisk filosofi og idédebatt
  • Arrangementer
    • Civitafrokost
    • Civitakveld
    • Oscarsborgseminaret
    • Fleslandseminaret
    • Værnesseminaret
    • Civita-akademiet
    • Civitaskolen
  • Publikasjoner
    • Bøker
    • Rapporter
    • Notater
  • Politisk ordbok
  • Podcaster
  • Om Civita
    • Civita i media
    • Medarbeidere
    • Styret
    • Fagrådet
    • Clemets blogg
    • Mathilde Fastings blogg
    • Tidligere medarbeidere

Civita

Meny Lukk Meny Søk
  • Hjem
  • Hovedsaker
    • Politisk bokhylle
    • Menneskerettigheter og demokrati
    • Økonomisk frihet og utvikling
    • Velferd og den nordiske modellen
    • Politisk filosofi og idédebatt
  • Arrangementer
    • Civitafrokost
    • Civitakveld
    • Oscarsborgseminaret
    • Fleslandseminaret
    • Værnesseminaret
    • Civita-akademiet
    • Civitaskolen
  • Publikasjoner
    • Bøker
    • Rapporter
    • Notater
  • Politisk ordbok
  • Podcaster
  • Om Civita
    • Civita i media
    • Medarbeidere
    • Styret
    • Fagrådet
    • Clemets blogg
    • Mathilde Fastings blogg
    • Tidligere medarbeidere
  • Støtt Civita
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • Civita in English
  • Velferd og den nordiske modellen

Barnefattigdom kommer av at foreldrene ikke jobber

Publisert: 16.07.2017
Haakon Riekeles Haakon Riekeles

 

Tidligere i sommer hadde Aftenposten et stort oppslag om at få er i arbeid i deler av Oslo. Samtidig pågår en debatt hvor stort problemet med barnefattigdom er.

Det som mangler i diskusjonen om barnefattigdom, er at det sees i sammenheng med arbeidsdeltakelsen. Lav arbeidsdeltakelse er en av de viktigste årsakene til at mange familier, og dermed barn, regnes som fattige. Samtidig kan flere tiltak mot barnefattigdom bidra at arbeidsdeltakelsen er lav.

Det er i dag ca. 100 000 barn i Norge som vokser opp i familier som anses som fattige. Over halvparten er familier med innvandrerbakgrunn, og det er i hovedsak denne gruppen som har økt. Det siste Brochmann-utvalget peker på at samspillet mellom kulturell og økonomisk ulikhet kan være særlig skadelig for tilliten i samfunnet. Derfor fortjener barnefattigdommen i enkelte innvandrergrupper økt oppmerksomhet.

Det er et tydelig mønster i andelen fattige fra forskjellige opprinnelsesland. Fire av fem barn med somalisk bakgrunn vokser opp i barnefattigdom. Familier med somalisk bakgrunn består i snitt av 5,7 personer og kun én yrkesaktiv. Kombinasjonen av et høyt antall barn, lav yrkesdeltakelse og høy andel fattige familier, finner man også i familier med syrisk, irakisk og afghansk bakgrunn. I familier med bakgrunn fra for eksempel India eller Sri Lanka, derimot, er familiestørrelsen betydelig lavere (4,1 og 4,4), og antallet i jobb klart høyere (1,9), og derfor er andelen fattige lavere.

At store familier med kun en i arbeid ofte havner under fattigdomsgrensen, er lite overraskende. Når man regner ut om en husholdning er over eller under fattigdomsgrensen, legges det til grunn at den andre voksne koster halvparten så mye å forsørge som den første, og at hvert barn koster 0,3 ganger så mye. To voksne og tre barn koster da 2,4 ganger så mye som en voksen alene. For at husholdningen skal regnes å ha en inntekt over fattigdomsgrense på 60 prosent av medianen, må den faktiske inntekten være 1,4 ganger medianinntekten til husholdninger.

For mange innvandrere med lav kompetanse er det lite sannsynlig å tjene det på egen hånd. At ikke enda flere familier med innvandrerbakgrunn regnes som fattige, skyldes overføringer fra velferdsstaten. For at flere skal komme over fattigdomsgrensen, er det helt nødvendig at begge foreldre jobber.

I delbydelen Fossum, som Aftenposten viste til i reportasjen 6. juli som eksempel på et område med lav arbeidsdeltakelse, er det under 40 prosent av kvinnene som jobber. Andelen fattige husholdninger i delbydelen er omtrent det dobbelte av i Oslo som helhet, og rundt 40 prosent av husholdningene får over halvparten av inntektene sine fra overføringer.

Mangel på arbeid har mange årsaker; språkferdigheter, kompetanse, høyt lønnsgulv i Norge, diskriminering, kultur og holdninger. Når terskelen for å arbeide allerede er høy, er det desto viktigere at velferdsstaten ikke gjør det ulønnsomt å jobbe. Politikere viser ofte til kontantstøtten som hinder for arbeidsdeltakelse. Ordningen er utvilsomt skadelig og bør fjernes, men det er viktig ikke å overdrive betydningen. Kontantstøtten varer i en begrenset periode, og det er ingen begrensninger på å kombinere med den med arbeid for dem som skaffer barnepass. Andre ordninger som får mindre oppmerksomhet, er mer problematiske.

Barnetillegget i uføretrygden er en slik ordning. Etter de beskjedne endringene som regjeringen fikk vedtatt i 2014, kan uføretrygdete med barn få maksimalt 95 prosent av tidligere inntekt. Det er en forbedring fra tidligere, da man kunne få mer i trygd enn man tidligere hadde i inntekt, men incentivene til å jobbe er fortsatt svake. For de som ligger nær denne grensen, vil det å komme tilbake i full jobb til samme inntekt som før gi svært liten gevinst. Hvis jobben man kan få betaler bare litt dårligere enn den man hadde før vil man tape på å jobbe. Motivasjonen for å jobbe blir da naturlig nok beskjeden. For familier med inntekt over et visst nivå, avkortes barnetillegget, og man kan risikere å tape penger på å jobbe mer. Sosialhjelp og kommunale boliger, som man også risikerer å miste, kan gi tilsvarende fattigdomsfeller.

Dilemmaet er at disse ordningene er viktige for å redusere barnefattigdom. En del av svaret er at vi ikke må se oss blind på fattigdom målt basert kun på inntekt etter skatt og overføringer svaret blir da nødvendigvis økte kontantytelser som kan gjør det mindre lønnsomt å jobbe.

Rolf Aaberge i SSB har kommet frem til at antall fattige barn halveres hvis man tar høyde for verdien av offentlige tjenester til familiene. Begge Brochmann-utvalgene anbefalte en overgang fra kontantytelser til tjenester. Forholdsvis små tiltak som ferieordninger, utstyrslån til fritidsaktiviteter og et godt bibliotektilbud kan motvirke en del av de opplevde konsekvensene av barnefattigdom.

Det viktigste eksempelet på at man har satset på tjenester, har vært innføring av universell barnehagedekning til en rimelig kostnad. Både dagens flertall på Stortinget og byrådet i Oslo, har tilbudt gratis eller redusert pris på barnehage og AKS til utvalgte grupper. Behovsprøving for lavinntektsfamilier kan også skape negative incentiver til arbeid. Det kan være en pris som er verdt å betale for å hjelpe lavinntektsfamilier og øke andelen som går i barnehage. Men det er grenser for hvor mye behovsprøving som er klokt.

Det er også grenser for hvor langt man bør gå i å erstatte kontantytelser med tjenester. Kontantytelser gir en økonomisk frihet og et handlingsrom til familiene som tjenester ikke gir. Vi har en kontantytelse som er direkte rettet mot barn, som er et viktig bidrag til å redusere fattigdom, og som ikke i særlig grad påvirker incentivene til å jobbe, nemlig barnetrygden. Dessverre har denne ordningen blitt forsømt i lang tid av vekslende regjeringer, og hverken Ap, Høyre eller Frp gir inntrykk i sine programmer av å ville snu utviklingen. Mens barnetrygden holdes på sammen nominelle nivå og dermed taper verdi år for år, er barnetillegget i uføretrygden knyttet til grunnbeløpet i folketrygden, og vokser derfor hvert år. En familie med dårlig råd, der foreldrene er i arbeid, får dermed stadig mindre støtte, mens en familie med samme økonomi, der foreldrene ikke jobber, får mer.

SV, Sp, Venstre og KrF går i sine programmer, på ulikt vis, inn for å øke barnetrygden. Hvis de får gjennomslag for sine syn, og man kombinerer økningen i barnetrygden med et tilsvarende kutt i barnetillegget, kan man både redusere antallet fattige barn og bedre incentivene til å jobbe.

 

Innlegget er publisert hos Minerva 14.7.17.

Del denne artikkelen:

Relaterte artikler

  • Tiltak mot barnefattigdom – en seier KrF bør få

    12. oktober 2018

    KrFs løsning er bedre enn Regjeringens egne fattigdomstiltak. Haakon Riekeles i Internrevisjonen i Aftenposten.

    Les mer »
  • Påstandene om at andre er egoistiske sitter løst – spesielt fra de som mener kvinner jobber for mye eller for lite.

    14. januar 2018

    «Enten er de egoistiske fordi de ikke vil bruke mer tid sammen med barna sine, eller så er de egoistiske fordi de ikke setter samfunnsøkonomien eller likestillingen først,» skriver Anne Siri Koksrud Bekkelund.

    Les mer »
  • Senterpartiet kommer ikke til å reversere fraflyttingen fra bygdene

    23. august 2017

    «Vi blir stadig et mer velstående samfunn i takt med at folk flytter til storbyene,» skriver Mats Kirkebirkeland i Minerva.

    Les mer »
  • Regjeringer skaper ikke jobber

    20. september 2016

    NRK slo stort opp at sysselsettingen økte mye sterkere under den rødgrønne regjeringen enn den nåværende. Men en regjeringen kan ikke ta æren for et positivt oljeprissjokk, like lite som en annen bør få skylden når oljeprisen halveres. Steinar Juel og Haakon Riekeles på Minervanett.no.

    Les mer »
  • Vi jobber ikke nok

    2. oktober 2014

    «Fremfor å forsøke å kompensere for problemet ved å tilby stadig flere velferdsordninger som skal finansieres, og som derfor egentlig krever at vi arbeider mer – burde noen ta mot til seg og fortelle om konsekvensene av å arbeide mindre. Jo mindre vi arbeider, jo mindre må velferdsstaten være – og jo mer ansvar må vi selv ta for vår egen velferd,» skriver Kristin Clemet i Dagsavisen.

    Les mer »

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »

Akersgaten 20, 0158 Oslo
E-post: civita@civita.no
Telefon: 40 00 22 77

Nyhetsbrev og invitasjoner

Meld deg på her og få siste nytt rett i innboksen:

Om Civita

Civita arbeider for økt kunnskap og oppslutning om liberale verdier, institusjoner og løsninger, for å fremme en samfunnsutvikling basert på respekt for individets frihet og personlige ansvar. Civita skal realisere sitt formål gjennom utredninger og analyser, deltakelse i samfunnsdebatten, skolering, møter og seminarer.

Realiseringen av Civitas formål er betinget av økonomisk støtte fra et mangfold av private bidragsytere.

Les mer »