Tidligere i sommer hadde Aftenposten et stort oppslag om at få er i arbeid i deler av Oslo. Samtidig pågår en debatt hvor stort problemet med barnefattigdom er.
Det som mangler i diskusjonen om barnefattigdom, er at det sees i sammenheng med arbeidsdeltakelsen. Lav arbeidsdeltakelse er en av de viktigste årsakene til at mange familier, og dermed barn, regnes som fattige. Samtidig kan flere tiltak mot barnefattigdom bidra at arbeidsdeltakelsen er lav.
Det er i dag ca. 100 000 barn i Norge som vokser opp i familier som anses som fattige. Over halvparten er familier med innvandrerbakgrunn, og det er i hovedsak denne gruppen som har økt. Det siste Brochmann-utvalget peker på at samspillet mellom kulturell og økonomisk ulikhet kan være særlig skadelig for tilliten i samfunnet. Derfor fortjener barnefattigdommen i enkelte innvandrergrupper økt oppmerksomhet.
Det er et tydelig mønster i andelen fattige fra forskjellige opprinnelsesland. Fire av fem barn med somalisk bakgrunn vokser opp i barnefattigdom. Familier med somalisk bakgrunn består i snitt av 5,7 personer og kun én yrkesaktiv. Kombinasjonen av et høyt antall barn, lav yrkesdeltakelse og høy andel fattige familier, finner man også i familier med syrisk, irakisk og afghansk bakgrunn. I familier med bakgrunn fra for eksempel India eller Sri Lanka, derimot, er familiestørrelsen betydelig lavere (4,1 og 4,4), og antallet i jobb klart høyere (1,9), og derfor er andelen fattige lavere.
At store familier med kun en i arbeid ofte havner under fattigdomsgrensen, er lite overraskende. Når man regner ut om en husholdning er over eller under fattigdomsgrensen, legges det til grunn at den andre voksne koster halvparten så mye å forsørge som den første, og at hvert barn koster 0,3 ganger så mye. To voksne og tre barn koster da 2,4 ganger så mye som en voksen alene. For at husholdningen skal regnes å ha en inntekt over fattigdomsgrense på 60 prosent av medianen, må den faktiske inntekten være 1,4 ganger medianinntekten til husholdninger.
For mange innvandrere med lav kompetanse er det lite sannsynlig å tjene det på egen hånd. At ikke enda flere familier med innvandrerbakgrunn regnes som fattige, skyldes overføringer fra velferdsstaten. For at flere skal komme over fattigdomsgrensen, er det helt nødvendig at begge foreldre jobber.
I delbydelen Fossum, som Aftenposten viste til i reportasjen 6. juli som eksempel på et område med lav arbeidsdeltakelse, er det under 40 prosent av kvinnene som jobber. Andelen fattige husholdninger i delbydelen er omtrent det dobbelte av i Oslo som helhet, og rundt 40 prosent av husholdningene får over halvparten av inntektene sine fra overføringer.
Mangel på arbeid har mange årsaker; språkferdigheter, kompetanse, høyt lønnsgulv i Norge, diskriminering, kultur og holdninger. Når terskelen for å arbeide allerede er høy, er det desto viktigere at velferdsstaten ikke gjør det ulønnsomt å jobbe. Politikere viser ofte til kontantstøtten som hinder for arbeidsdeltakelse. Ordningen er utvilsomt skadelig og bør fjernes, men det er viktig ikke å overdrive betydningen. Kontantstøtten varer i en begrenset periode, og det er ingen begrensninger på å kombinere med den med arbeid for dem som skaffer barnepass. Andre ordninger som får mindre oppmerksomhet, er mer problematiske.
Barnetillegget i uføretrygden er en slik ordning. Etter de beskjedne endringene som regjeringen fikk vedtatt i 2014, kan uføretrygdete med barn få maksimalt 95 prosent av tidligere inntekt. Det er en forbedring fra tidligere, da man kunne få mer i trygd enn man tidligere hadde i inntekt, men incentivene til å jobbe er fortsatt svake. For de som ligger nær denne grensen, vil det å komme tilbake i full jobb til samme inntekt som før gi svært liten gevinst. Hvis jobben man kan få betaler bare litt dårligere enn den man hadde før vil man tape på å jobbe. Motivasjonen for å jobbe blir da naturlig nok beskjeden. For familier med inntekt over et visst nivå, avkortes barnetillegget, og man kan risikere å tape penger på å jobbe mer. Sosialhjelp og kommunale boliger, som man også risikerer å miste, kan gi tilsvarende fattigdomsfeller.
Dilemmaet er at disse ordningene er viktige for å redusere barnefattigdom. En del av svaret er at vi ikke må se oss blind på fattigdom målt basert kun på inntekt etter skatt og overføringer svaret blir da nødvendigvis økte kontantytelser som kan gjør det mindre lønnsomt å jobbe.
Rolf Aaberge i SSB har kommet frem til at antall fattige barn halveres hvis man tar høyde for verdien av offentlige tjenester til familiene. Begge Brochmann-utvalgene anbefalte en overgang fra kontantytelser til tjenester. Forholdsvis små tiltak som ferieordninger, utstyrslån til fritidsaktiviteter og et godt bibliotektilbud kan motvirke en del av de opplevde konsekvensene av barnefattigdom.
Det viktigste eksempelet på at man har satset på tjenester, har vært innføring av universell barnehagedekning til en rimelig kostnad. Både dagens flertall på Stortinget og byrådet i Oslo, har tilbudt gratis eller redusert pris på barnehage og AKS til utvalgte grupper. Behovsprøving for lavinntektsfamilier kan også skape negative incentiver til arbeid. Det kan være en pris som er verdt å betale for å hjelpe lavinntektsfamilier og øke andelen som går i barnehage. Men det er grenser for hvor mye behovsprøving som er klokt.
Det er også grenser for hvor langt man bør gå i å erstatte kontantytelser med tjenester. Kontantytelser gir en økonomisk frihet og et handlingsrom til familiene som tjenester ikke gir. Vi har en kontantytelse som er direkte rettet mot barn, som er et viktig bidrag til å redusere fattigdom, og som ikke i særlig grad påvirker incentivene til å jobbe, nemlig barnetrygden. Dessverre har denne ordningen blitt forsømt i lang tid av vekslende regjeringer, og hverken Ap, Høyre eller Frp gir inntrykk i sine programmer av å ville snu utviklingen. Mens barnetrygden holdes på sammen nominelle nivå og dermed taper verdi år for år, er barnetillegget i uføretrygden knyttet til grunnbeløpet i folketrygden, og vokser derfor hvert år. En familie med dårlig råd, der foreldrene er i arbeid, får dermed stadig mindre støtte, mens en familie med samme økonomi, der foreldrene ikke jobber, får mer.
SV, Sp, Venstre og KrF går i sine programmer, på ulikt vis, inn for å øke barnetrygden. Hvis de får gjennomslag for sine syn, og man kombinerer økningen i barnetrygden med et tilsvarende kutt i barnetillegget, kan man både redusere antallet fattige barn og bedre incentivene til å jobbe.
Innlegget er publisert hos Minerva 14.7.17.