Det er useriøst av venstresiden å mene at høyresiden er mot likhet. Det hevdet jeg i en kronikk i Dagbladet 18. juli. Mitt poeng var at det først og fremst er politiske løsninger som burde diskuteres. Mistenkeliggjøring av politiske motstanderes motiver er uheldig for den offentlige debatten – enten det gjelder ulikhet eller andre viktige mål i samfunnet.
Debatten i etterkant har på mange måter illustrert mitt poeng. I min opprinnelige kronikk, og i mitt første svar, nevnte jeg at politiske tiltak som øker ulikhet, i hvert fall på kort sikt, kan ha andre gode formål. Et slikt eksempel er kutt i kontantstøtten. Ingen mistenker for eksempel SVs motstand mot kontantstøtten å bunne i et egentlig ønske om å øke ulikheten.
Dette poenget vil ikke partisekretær i SV, Audun Herning, forstå. Han mener tvert i mot at intensjonen er irrelevant når konsekvensen er økt ulikhet. Er SV dermed blitt for kontantstøtte? Nei, selvfølgelig ikke. Det er bare nok et eksempel på retorikk fra venstresiden som ødelegger en viktig debatt om ulikhet. SV vil dessuten erstatte kontantstøtten med en ventestønad før barnehageplass, og de vil styrke barnehagetrygden. Ser man mer helhetlig på SVs forslag er altså ikke kutt i kontantstøtte noe som nødvendigvis øker ulikheten.
Men det er som sagt en politisk retorikk hvor en tar ut enkeltelementer og sier «dette øker ulikheten», uten å se de politiske prioriteringene i en sammenheng, som forsurer debatten om ulikhet.
Herning mener videre at jeg hopper bukk over at økonomisk ulikhet kan føre til forskjeller i makt. Men jeg hopper ikke bukk over dette. Det er snarere Herning som sitter fast i en for snever analyse av hva som kan skape maktkonsentrasjon og ulikhet.
Det er riktig at økonomisk ulikhet kan skape konsentrasjon av makt. Men vi som er tilhengere av markedsøkonomi, alt fra Ap til Frp, LO til NHO eller alle velgere som ikke stemmer SV (over 90 prosent), er ikke blinde for denne makten. Det markedsvennlige trepartssamarbeidet med frontfagsmodellen er en av de viktigste institusjonene for å unngå utnyttelse av makt. En fri, men rettslig kontrollert markedsøkonomi gir god utnytting av ressurser og motvirker monopoldannelse. Dette er kombinert med gode velferdsordninger, som fungerer som et sikkerhetsnett mot fattigdom.
I land med mindre grad av markedsøkonomi er ikke maktkonsentrasjon et mindre problem, snarere tvert i mot. Og i land hvor fagforeningene er for sosialistiske og ikke vil vedkjenne seg markedsøkonomi, ser vi uheldig maktkonsentrasjon som hindrer nødvendig omstilling i næringslivet, eller skaper store barrierer for å komme inn i arbeidslivet.
At denne type makt også bidrar til ulikhet er åpenbart. Kombinert med høy innvandring er det enda verre for ulikheten. Slike mekanismer må også diskuteres hvis ulikhetsdebatten skal komme videre.
Det holder ikke bare å gjenta at høyresiden angivelig ikke bryr seg.
Artikkelen er publisert hos Minerva 27.7.17.