Skal den gode barnehagen som mitt barn går i, avvikles bare fordi eierne greier å ta ut fortjeneste?
Leser man Dag og Tid 4. august, kan det være vanskelig å forstå hvorfor ikke alle velferdstjenester alltid leveres av offentlige eller ideelle aktører, ettersom de kommersielle visstnok tjener store penger gjennom å kutte i kvaliteten. Men hvordan kan det da ha seg at så mange av de som får utført velferdstjenester av private aktører, også kommersielle, er så fornøyd?
Saken nevner at det er vanskelig å finne forskning som konkluderer klart med at en organisasjonsform konsekvent er bedre enn en annen. Men vi vet i hvert fall at foreldre med barn i private barnehager i Norge (som i nabolandene våre), i snitt er mer fornøyd enn i offentlige. Vi vet også at både ideelle og kommersielle sykehjem i Oslo skårer bedre enn kommunalt drevne sykehjem på både subjektive og objektive kvalitetsindikatorer.
Så hvorfor skal ikke jeg få lov til å velge den barnehagen jeg mener er best for mitt barn, eller det sykehjemmet jeg tror farmor vil trives best på, selv om aktøren eventuelt går med overskudd og tar ut utbytte?
Som i arbeidsmarkedet ellers, må vi forvente at aktørene som tilbyr dårlige vilkår, vil få problemer med å skaffe de rette ansatte – og dermed få problemer med å levere kvaliteten som trengs for å fylle plassene. Dette forutsetter selvsagt at det er tilstrekkelig kapasitet, altså at kommunene ikke er for restriktive med å slippe til nye aktører.
Det er rett at dersom avkastningen i et marked med lav risiko er svært høy over tid, kan det være en indikasjon på at markedet ikke fungerer godt nok.
Men er det slik?
Ikke for barnehagene, i hvert fall. Ifølge Telemarksforskning hadde ordinære, ikke-kommunale barnehager 2,9 prosent overskudd i gjennomsnitt i 2015, og 0,4 prosent gjennomsnittlig utbytte. Artikkelen indikerer videre at utbytter tas ut i det skjulte. Men det er vanskelig å se hvordan barnehagene skulle sluse store penger bort fra for eksempel ansatte og lokaler, uten at foreldrene merket noe som helst.
Perfekt konkurranse finnes ikke. Det finnes gode og dårlige kommersielle tjenester, akkurat som det finnes gode og dårlige offentlige og ideelle tjenester, og gode og dårlige måter å slippe til de private på. Vi bør spørre oss hva som på sikt, og i helhet, gir et best mulig tjenestetilbud til flest mulig mennesker. Fri konkurranse i godt regulerte markeder har vist seg å være en god løsning for mange samfunnsområder. Det ingen er grunn til at det ikke skulle fungere bare fordi tjenesten som leveres er velferd.
Innlegget er på trykk i Dag og tid 11.8.17.