Senterpartiet flyr fortsatt høyt på meningsmålingene, bare noen få uker før valgkampen er over. Mye av årsaken er trolig det såkalte «distriktsoppgjøret», motstanden mot Solberg-regjeringens mange reformer som, ifølge Senterpartiet med flere, vil føre til en enda sterkere sentralisering av Norge.
Men uavhengig av hvilke sentraliseringseffekter reformene til Solberg-regjeringen vil ha, og hvor mange milliarder kroner man bruker på distriktspolitikk, lider de fleste norske utkantkommuner av en sakte, men sikker befolkningsnedgang og forgubbing.
For en kommune kan befolkningsøkning skje på to måter: Man kan ha fødselsoverskudd, altså at det blir født flere enn det dør; eller man kan ha flere som flytter inn enn ut av kommunen.
I perioden 1975 til 2016 har Norge hatt et samlet fødselsoverskudd på nesten 600 000 personer. Dette på tross av fertilitetsraten, målt som antall barn per kvinne, har vært lavere enn 2,1 – grensen som opprettholder en stabil befolkning over tid – i hele perioden. Årsaken til at man likevel har hatt løpende fødselsoverskudd er at levealderen har økt betydelig.
Men når man bryter ned fødselsoverskuddet per fylke ser man en klar tendens til at mesteparten av fødselsoverskuddet skjer i de mest folkerike fylkene. Hedmark, Oppland og Telemark har faktisk hatt et fødselsunderskudd i samme periode. De fire mest folkerike fylkene, derimot – Oslo, Akershus, Hordaland og Rogaland – har hatt et samlet fødselsoverskudd på 392.575, tilsvarende 66 prosent av det samlede norske fødselsoverskuddet i perioden. De fire nevnte fylkene hadde til sammenligning 37 prosent av Norges totale befolkning i 1975.
Flytteoverskuddet er også størst i de mest folkerike fylkene. Årsaken er at det pågår en storstilt innenlands flyttestrøm av unge voksne fra distriktene og mindre bygder og byer til storbyene. Siden 1975 har alle kommuner, bortsett fra de mest sentrale norske kommunene, hatt et kontinuerlig innenlands flyttetap.
Hvis man bryter ned statistikken, finner man at de mest sentrale kommunene har hatt en samlet innenlands flyttegevinst på rundt 220 000 personer i perioden 1975 til 2016. De resterende har hatt et tilsvarende samlet innenlands flyttetap.
Norge blir, i likhet med de fleste nasjoner i verden, stadig mer sentralisert og urbanisert. Folk flytter til storbykommunene og regionkommunene rundt de største byene. Bare de siste 10 årene har 64 000 personer flyttet fra norske gårder.
Civita-kollega Steinar Juel beskriver i et notat hvordan næringsstrukturen, påvirket av teknologiske fremskritt og oppdagelsen av naturressurser, påvirker bosetningsmønsteret.
Da jordbruket ble mekanisert, frigjorde dette arbeidskraft til industrien, mens dagens teknologiske fremskritt ved robotisering og lignende i industrien, frigjør arbeidskraft til tjenestesektoren. I alle overgangsfaser har produktiviteten i de «eldre» næringsstrukturene økt vesentlig, noe som har gjort våre samfunn stadig mer velstående.
For videre å øke produktiviteten i dagens viktigste næringsstruktur, nemlig tjenestesektoren, må arbeidskraften være stadig mer spesialisert. I tillegg er det viktig med såkalte nettverkseffekter (positive eksternaliteter) som bidrar til at ny kunnskap flyter fort og fritt rundt i samfunnet. Da er det en stor fordel å bo i en by.
Den urbaniseringen som skjer i Norge, er drevet av teknologiske fremskritt som ikke lar seg stoppe. Uansett hvor mange milliarder man bruker på hindre fraflyttingen fra distriktene. Men det viktigste er at urbaniseringen er positiv. Vi blir stadig et mer velstående samfunn i takt med at folk flytter til storbyene.
Innlegget er publisert hos Minerva 21.8.17.