«Det er lite statistikk som tyder på at Oslo-skolen utjevner sosial ulikhet i større grad enn resten av landet», sier Marianne Nordli Hansen, sosiologiprofessor ved Universitetet i Oslo, i Klassekampen 25. august. Hun tar feil.
Tvert imot: Ser vi på kunnskapen vi har tilgjengelig, kan vi gå ut fra at Osloskolen gjør noe riktig – og lykkes bedre enn de fleste andre kommuner og fylker. Dette underbygges blant annet av en SSB-rapport fra 2017, som konkluderer med at Osloskolen bidrar klart mer til elevers læring i grunnskolen som helhet enn skolene i andre storbyer, og er på topp blant kommunene i landet. Senter for økonomisk forskning (SØF) har dessuten på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet vurdert skolekvaliteten på videregående nivå i alle fylker i Norge. Også her kommer Osloskolen alt i alt best ut.
I den senere tid har det imidlertid vært en rekke medieoppslag i Klassekampen og andre medier om Osloskolen. Det gjennomgående budskapet er at Osloskolen er et «utstillingsvindu som slår sprekker», at «Høyres skolebløff» blir avslørt», og at Osloskolen «langt fra er flinkest i klassen»
Disse oppslagene baserer seg dels på et kapittel i boken «Ulikhetenes Oslo», forfattet av Marianne Nordli Hansen ved UiO. En av hennes påstander er at gjennomføringsgraden på videregående ikke er høyere i Oslo hvis man tar høyde for at Oslo har en langt lavere andel elever i yrkesfag enn resten av landet.
Lars Kirkebøen i SSB forklarer i et innlegg i Dagsavisen 7. september hvorfor denne bruken av statistikken er misvisende. Det er det samme som vi påpeker i et nytt Civita-notat som går gjennom den mest aktuelle forskningen. Kort sagt er det slik at ettersom flere elever i Oslo med et svakere utgangspunkt fra grunnskolen velger studieforberedende enn ellers, skulle man forvente at gjennomføringsandelen skulle være lavere her enn ellers. Når den ikke er det, tyder det på at Osloskolen nettopp er over gjennomsnittet god til å få elevene gjennom skoleløpet.
Hansens fremstilling legger også stor vekt på standpunktkarakterer. Men disse settes lokalt, og er derfor mindre egnet til sammenligning mellom skoler, kommuner og fylker enn eksamenskarakterer og nasjonale prøver. Hansen sammenligner resultater i skolen etter hvilket utdanningsnivå foreldrene har, men kontrollerer ikke samtidig for andre relevante sosioøkonomiske faktorer, slik blant andre SSB gjør, og som er nødvendig for å gi et mest mulig korrekt bilde.
Et annet arbeid som trekkes frem i debatten, er en rapport fra NIFU som sammenligner ulike indikatorer for videregående opplæring. Men de gjennomsnittlige fylkesresultatene for Oslo, som har blitt presentert fra denne rapporten i ulike medier, er ikke statistisk signifikante funn – selv om funn fra enkeltskoler og studieretninger er det. Men man kan ikke si noe sikkert om funn på fylkesnivå.
Da Arbeiderpartiet overtok byrådsmakten i 2015, sa nyutnevnt skolebyråd Tone Tellevik Dahl blant annet at hun at hun hadde «overtatt ledelsen av en Osloskole i god form», at Osloskolen «gjennomsnittlig er () veldig, veldig god», og at «vi vet at foreldre med høy utdanning gjør det best, men Osloskolen er også utrolig flink til å løfte de svakeste elevene.
I Klassekampen 29. august, fire dager etter oppslaget om Hansens forskning, var imidlertid Tone Tellevik Dahl kommet på andre tanker. Her slår hun fast at «Arbeiderpartiet og byrådet er godt i gang med en styrt avvikling av Høyreskolen». Og i et innlegg i Klassekampen 4. september fortsetter hun i samme spor, i innlegget «Farvel Høyre-skole, god dag skoleelever!
Oslo har hatt en stor befolkningsvekst de siste 20 år, og det har vært en sterk vekst i antall innvandrerbarn i Osloskolen. Likevel har Osloskolen greid, så langt det er mulig å måle, å holde et høyt nivå og, på mange områder, å oppnå fremgang. Det er imponerende, og det er nok få andre byer av tilsvarende størrelse og med de samme utfordringene, som har greid det like godt.
Det kunne Osloskolen fortjene å få høre, ikke minst fra sin øverste sjef, Tone Tellevik Dahl.
Innlegget er på trykk i Klassekampen 15.9.17.