Fremskrittspartiets beslutning om å nominere Carl I. Hagen som medlem av Nobelkomiteen har skapt reaksjoner.
Det skyldes nok delvis at Carl I. Hagen er Carl I. Hagen. Men nominasjonen har også en prinsipiell side: Forholdet mellom Stortinget og Nobelkomiteen. Det finnes gode prinsipielle grunner til at stortingsrepresentanter, inkludert vararepresentanter, ikke bør velges til Nobelkomiteen, da det vil kunne utfordre komiteens uavhengighet.
Jonas Gahr Støre har et åpenbart poeng når han påpeker dette. Men Støre går seg vill når han i Dagens Næringsliv i går kritiserer statsminister Erna Solberg. Han mener hun er «feig» fordi hun ikke griper inn mot Carl I. Hagens kandidatur.
Regjeringen har ingen rolle i utnevnelsen av Nobelkomiteen, da dette er Stortingets prerogativ.
Her gjør altså Støre nøyaktig det samme som han kritiserer Fremskrittspartiet for å gjøre: En inngripen fra statsministerens side ville virkelig bidra til å sette Nobelkomiteens uavhengighet på prøve, og dermed gjøre det enda vanskeligere for både Nobelkomiteen og regjeringen å argumentere for at fredsprisen ikke deles ut av den norske regjering – men av en uavhengig komite.
Det er derfor positivt at partiene nå går en ekstra runde for å diskutere hvilke retningslinjer som skal gjelde for utvelgelsen av komiteens medlemmer. Men uansett hvilke retningslinjer Stortinget måtte diskutere seg frem til, gjør regjeringen og statsministeren klokt i å holde seg utenfor prosessen.
Innlegget er publisert hos Minerva 21.11.17.