De moderate høyrepartiene er i dag stort sett på linje med det politiske sentrum i de store miljøsakene. Men jo lenger til høyre, desto mer skepsis og fornektelse. Hvorfor er det slik?
Trenden i en lang rekke undersøkelser er klar: Klimaskepsis forekommer langt hyppigere på høyresiden enn på venstresiden. Klimafornektelse er så å si utelukkende et høyresidefenomen, og da gjerne langt ute til høyre.Med klimaskepsis menes ikke enkelte og mindre innvendinger mot vitenskaplige funn, men en dyp mistro til hovedfunnene. En gjenganger er påstanden om at den globale oppvarmingen ikke er menneskeskapt.
Det er ikke bare med de store sakene miljøspørsmål ser ut til å skille høyre fra venstre. Om det er sykkelstier, bompenger eller gågater spiller mindre rolle, protestene kommer med ulike begrunnelser som oftest fra høyre (men selvsagt ikke alltid). Er sykkelstier venstrevridd?
Deler av høyresidens skepsis skyldes nok en inngrodd og prinsipiell uvilje mot formynderi, inneffektiv symbolpolitikk og stor stat. Individ foran stat og effektivitet ligger i ryggmargsrefleksen hos høyresiden. I mange tilfeller er det en fornuftig og nødvendig balansering av venstresidens kollektivisme, statlige reguleringer og formynderskap.
På høyresiden sett under ett har det likevel vært stor bevegelse de senere tiårene. Klimaskepsis blant de moderate høyrepartiene og deres velgere har minsket dramatisk i takt med opplysning og vitenskaplige funn. De moderate høyrepartiene er i dag stort sett på linje med det politiske sentrum i de store miljøsakene. Næringsliv og kapitalister har for lenge siden innsett de store mulighetene som ligger i fornybar energi og miljøvennlig teknologi og innovasjon.
Men jo lenger til høyre, desto mer skepsis og fornektelse. Vi snakker ikke om et marginalt fenomen, med Donald Trump som det fremste eksempelet. De fleste høyrepopulistiske partier i Europa har klare innslag av klimaskepsis og klimafornektelse. Neppe tilfeldig, da tradisjonelle industriområder er en vesentlig del av velgergrunnlaget for høyrepopulistene mange steder i Europa. I populistmiljøene presenteres gjerne klimapolitikk som enda et verktøy for de suspekte elitene som rammer de lavtlønnede og hardtarbeidende (hvorfor er det ikke flere sosialister som fremmer dette synspunktet?).
Vårt hjemlige Fremskrittsparti er ikke noe unntak. En undersøkelse fra Norstat så sent som i september i fjor viste at nær halvparten av Frps velgere er uenige i at klimaendringene er menneskeskapte. I 2016 kunne Dagens Næringsliv melde at en fjerdedel av Frps stortingsgruppe vil endre partiprogrammet tilbake til: «Frp mener at klimaendringer skyldes naturlige variasjoner og tar avstand fra påstanden om at klimaendringer skyldes menneskenes marginale utslipp av klimagasser.»
Men Norstats undersøkelse viser også at 20 prosent av Høyres velgere er uenige i at klimaendringene er menneskeskapte. Dette er dobbelt så mange som hos Arbeiderpartiet, som tradisjonelt også er et industriarbeiderparti.
For de konservative burde miljøvern være innlysende. Den som er opptatt av et godt styre, er også opptatt av å forbedre folks livskvalitet og beskytte deres fremtid. Det ligger som essens i konservativ tenkning at naturen er en del av det menneskelige habitat.
Nestoren for konservativ politisk tenkning, Edmund Burke, mente at vi er leieboere i denne verden. At vi har en moralsk forpliktelse til ikke å ødelegge vår naturlige arv. Respekt for fortiden og ansvar for fremtidige generasjoner skaper en plikt til å bevare våre ressurser og beskytte miljøet. Et annet forbilde, for ikke å si gudmor, hos mange konservative, er selveste Margaret Thatcher, som allerede i 1989 proklamerte at global oppvarming truer menneskeheten.
Det er temmelig mainstream liberalisme å mene at enhver borger skal innrømmes en så stor frihet som er forenlig med en tilsvarende frihet for alle andre, og det utvikles gjerne videre slik at alle borgere er tilkjent noen grunnleggende rettigheter som andre borgere ikke har frihet til å krenke. Slik sett er den liberale friheten alltid en begrenset frihet. Rett til et klima som er levelig, kan da åpenbart begrunne innskrenkninger i friheten. Skadeprinsippet til John Stuart Mill er jo også relevant: Hvis man gjennom en aktivitet X påfører andre en skade, er det legitimt å hindre en aktør i å gjøre X.
Deler av miljøbevegelsen går for langt i radikale tiltak som begrenser handlefrihet. Man kan ikke begrunne klimatiltak med rettighetsargumenter eller skadeprinsippet alene. Et stykke ut på venstresiden ser miljøkampen til forveksling ut til å ha blitt stedfortrederargumentasjon for å avskaffe liberale prinsipper, kapitalisme og globalisering.
Men for den liberale høyresiden bør klimaskepsis likevel være et paradoks. Vitenskaplig evidens, pragmatisk argumentasjon og fornuftsbasert begrunnelse for viktige verdivalg er bærebjelker i det liberaldemokratiske samfunn og i opplysningstradisjonen. Det er uholdbart og illiberalt å benekte vitenskapelige funn som så massivt og entydig forteller oss at klimaendringene er en av de største – om ikke den største trusselen menneskeheten står ovenfor.
Sannhet har alltid vært en sentral del av filosofien, i alle former og tradisjoner. Men, som forfatterne Ophelia Benson og Jeremy Stangroom skrev for 12 år siden: Mot slutten av 1900-tallet gikk begrepet sannhet av moten. Ulike politiske og ideologiske agendaer har åpnet dørene for relativisme, opportunisme og pseudovitenskap. At Benson og Stangrooms beskrivelse skulle bli så til de grader relevant var de neppe klar over selv. Forholdet mellom sannhet og løgn, vitenskap og pseudovitenskap, er av en av vår tids største trusler mot det liberale demokratiet.
Den viktigste årsaken til deler av høyresidens klimabias er nok likevel mer banal enn relativt avansert ideologisk og prinsipiell virkelighetsforståelse. Ideologi er ikke noe folk flest går rundt og tenker så mye på. Folk som tilhører eller sympatiserer med høyre- eller venstresiden, gjør det av mange ulike årsaker, som klassetilhørighet, bosted, utdanning, men kanskje i enda større grad av sosiale og tradisjonelle årsaker.
Klima og miljø blir oppfattet som venstrevridd. Hvis vi ser stort på det, stemmer jo dette et stykke på vei, i den forstand at klima og miljø i flere tiår har vært mer høylydt postulert av partier, bevegelser og sykkelpersoner på venstresiden enn på høyresiden. Denne forestillingen har satt seg på deler av høyresiden og blant høyresidens velgere. Langt på vei er det slik at folk som ser den ene veien politisk, har en oppfatning av den andre som mindre aktverdig. Så hva er ikke da mer naturlig enn å innta motsatt standpunkt?
Psykologen Daniel Kahnemans prisbelønte og velkjente bok «Thinking, Fast and Slow» er relevant. Et av Kahnemans poenger er at folk i stor grad er gode til, eller glade i, å argumentere for eller å lese om det de allerede har bestemt seg for (confirmation bias). Tilsvarende gjelder lesevaner på sosiale medier og såkalte ekkokamre: Man søker informasjon og meninger som bekrefter ens egne oppfatninger og fordommer, etter malene «stryk det som ikke passer» og den minste motstandens vei.
Kahneman går langt i å hevde at det er sånn vi mennesker er skrudd sammen, som flokkdyr. Litt av de samme tankene er den amerikanske sosialpsykologen Jonathan Haidt inne på i boken «The Righteous Mind: Why Good People Are Divided by Politics and Religion». I boken bruker han begrepet «sosial intuisjon» for å beskrive menneskers tendens til å innta standpunkter og moral basert på bekreftelse av sosiale (menings)fellesskap og (mage)følelse i større grad enn rasjonalitet. Et lite skudd for baugen, kan man si, for de som har et mer optimistisk syn på at mennesker evner å forandre mening i møte med bedre argumenter eller som i dette tilfellet, vitenskaplige funn og etterprøvbarhet. De som «tror» på langsiktige fremskrivninger som viser at innvandring blir ulønnsomt (eller at de blir veldig mange), tror ofte ikke på langsiktige fremskrivninger om klima, og motsatt.
Så kan det legges til at mennesker flest blir en smule svimeslått av de dystre prognosene for klimaendringene. De fleste av oss er også intuitivt kritiske til store endringer, noe som omtales i forskningen som fenomenet «status quo bias». Den slår nok også inn i miljøsaker, der det foreslås mer eller mindre drastisk endring i både levevis og økonomi. Stilt opp mot forandring kobler fornuften noen ganger ut. Vi vil ikke gi slipp på det vi allerede er vant til å gjøre eller det vi allerede har.
Det såkalte apedilemmaet kan illustrere dette. Det sies at jegere et sted i Afrika fanger aper ved hjelp av en krukke og litt frukt. Frukten legges i bunnen av krukken, der åpningen er så smal at apen så vidt får hånden ned i den. Uheldigvis for apen (som er fryktelig glad i frukt) knytter den neven rundt frukten og nekter å slippe taket, slik at hånden blir sittende fast i den smale åpningen.
Så kommer jegeren og kakker den ulykkelige apen i hodet.
Artikkelen er publisert i VG 26.1.18.