Forholdet mellom kristendom og politikk er viktig å løfte frem i norsk ideologisk og politisk debatt. Kanskje særlig fordi kristendemokratiet i Norge har havnet litt i skyggen av et relativt stort Høyre og et relativt lite Kristelig Folkeparti. I tillegg har ikke Kristelig Folkeparti særlig grad frontet en europeisk forståelse av kristendemokrati. Partiet holdt seg blant annet med en kristen bekjennelsesparagraf for tillitsvalgte frem til 2013. Noe som la en demper for muligheten for at partiet kunne bli et reelt folkeparti.
De mest pessimistiske av oss med sympati for kristendemokrati vil kanskje mene at det er for sent. Kristelig Folkeparti dør ut. Velgerne deres er for gamle. De får kanskje evig liv, men de får ikke med seg stemmeretten inn perleporten. Men der det er tro er det håp. Og helt uavhengig av hvordan det går med Kristelig Folkeparti er det interessant å diskutere kristendemokrati, tro og politikk. Dessuten er det ikke umulig at instrumentell politisk tankegang, kanskje særlig på norsk venstreside, men også på høyresiden innenfor viktige velferds- og familiepolitiske områder, eller innenfor bioteknologien, kan bane vei for Kristelig Folkeparti på ny.
Espen Ottesen har samlet fire ulike politikere eller partimedlemmer fra fire ulike partier til en diskusjon i debattboken Kristendom og politikk. De fire personene er Johan Edvard Grimstad (Sp), Rolf Kjøde (Krf) Janne Haaland Matlary (H) og Torkil Åmland (Frp)
Ideen om at Kristelig Folkeparti som sentrum i norsk politikk favner bredt, og er en tredje vei mellom høyresiden og venstresiden er ikke nødvendigvis gal, men i norsk politikk er det trangt i sentrum. Rolf Kjøde bruker for eksempel med en dobbel stråmann som er litt typisk for særlig Kristelig Folkeparti. Han mener Senterpartiets samarbeid til venstre og Venstres samarbeid til høyre, svekker sentrums mulighet til «å holde i sjakk både ideologisk privatisering og kullsviertro på offentlig vekst og kontroll.» Stråmannen til høyre er kanskje mest karikert. Det spørs selvsagt hva som menes med «ideologisk privatisering», men de siste 15 årene har vi sett lite av det i Norge. I debatter om statsbudsjettene er det svært vanskelig å få øye på at Kristelig Folkeparti tar til orde for at det offentlige skal finansiere mindre for å styrke sivilt ansvar. Snarere trekkes et for skarpt skille opp mellom marked og sivilsamfunn. Samtidig trekkes det et skille mellom stat og sivilsamfunn, som ofte er ideologisk godt begrunnet. Sivil sektor har en egenverdi, og er noe mer enn et supplement til det offentlige. Det er bare påfallende at skillet lett tones ned med en gang finansiering blir et spørsmål. Det er best illustrert ved at til og med lavere vekst i offentlige utgifter til frivillig sektor møtes med store protester fra Kristelig Folkeparti. Den kristne solidaritetstanken er slik sett redusert til et skattespørsmål. Særlig i økonomiske spørsmål kan det virke som relativt sterke krefter innenfor Kristelig Folkeparti har adoptert den radikale venstresidens tanker om markedsøkonomi. Denne ideologiske dreiningen i Kristelig Folkeparti gir ideologisk næring til en stråmann som settes opp om særlig dagens regjering. Rolf Kjøde skriver ikke overraskende at han i økonomiske spørsmål står litt til venstre. Han skriver i tillegg: «Jeg kan ikke stå inne for en liberalistisk kapitalisme som definerer friheten i favør av de sterkeste og rikeste» Det høres jo sympatisk ut, men problemet er at svært få definer sin støtte til kapitalismen på slikt vis. Snarere virker denne retorikken som en hersketeknikk. Man antyder at noen angivelig kun bryr seg om de sterke og rikeste. Det samme ser vi igjen i delen om bistand. «Verdens rikeste land trenger mindre politikk som tar utgangspunkt i og stimulerer navlebeskuende misnøye»
Kjødes tanker om tro og politikk, og hvordan Kristelig Folkeparti bør forholde seg i abortdebatten eller bioetiske debatter som angår familien er derimot svært interessante og tydelig prinsipielle uten å koble seg fra politiske realiteter. Han er ideologisk sett tydelig kristendemokrat som er opptatt av skillet mellom politikk og kristen tro, men har samtidig med seg det kristen-etiske tanken som preger menneskesynet og synet på familien forstått som den tradisjonelle mor-far-barn relasjonen. En mer realistisk orientert og vel så tydelig kristendemokrat er Matlary. Realismen i kristendemokratiet er det som har mest til felles med konservatismen. Det handler om å overlate realiseringen av en himmel til Gud og erkjenne menneskets begrensning her på jorden. Vi mennesker kan få til mye godt og kristen tro og verdier kan rettlede oss ikke bare sivilt, men også politisk. Kristenliv og tro er likevel primært et samfunnsanliggende, ikke et statsanliggende. Sentralt i kristendemokratiet står ivaretakelsen og beskyttelsen av den private og sivile sfære mot statsmaktens inngripen. Kristendemokratiet er grunnleggende anti-autoritært og anti-utopisk. Et av den kjente tyske etterkrigskansleren Konrad Adenauers (1876–1967) hovedpoenger i hans analyse av hva som gikk galt da landet henfalt til nasjonalsosialismen, var at staten ble opphøyet til Gud. Det er kanskje nettopp Adenauers poeng, som viser hvor viktig diskusjoner om tro og politikk fortsatt er. For det er troen som skal gi oss guder – ikke politikken.
Artikkelen er publisert i Minerva 4/2017.