Jeg studerte i over åtte år. Regningen for studiene tok skattebetalere som var ute i jobb og gjorde nytte for seg. Kanskje de jobbet på trykkeriet til avisen du sitter og leser nå. I min studietid kom Morgenbladet i fullformat. Hver fredag leste vi Morten A. Strøksnes høyt i kollektivet i Nygårdsgaten. Lo høyt av hans skarpe analyser av norsk utenrikspolitikk mens vi drakk oss mer enn brisne på studielånspenger og stipend. Det var en del av den såkalte dannelsen.
«Meld deg inn i Studentersamfunnet», sa en kamerat på hovedfag. «Det er minst ett gratis, ekstra grunnfag». Jeg meldte meg inn og fikk en masse kontakter som har vært avgjørende for at jeg, med mastergrad i filosofi, ikke endte opp som hjelpelærer eller søknadsbehandler i Nav (ikke noe galt i det – det er i alle fall samfunnsnyttig), men i Civita. Da jeg ble leder i Studentersamfunnet, tok jeg ingen studiepoeng, og Lånekassen sa stopp. Deltidsjobb, hjelp fra foreldre, litt mer tid på lesesalen og dobbelt opp med studiepoeng neste semester fikk meg på bena igjen. Lånekassestrømmen med penger ble slått på igjen. Incentiver virker.
Morgenbladet har i sin leder 2. mars rett i at «lik rett til utdanning» er en av grunnsteinene i høyere utdanning, men hvorvidt gratisprinsippet følger av dette, burde vært drøftet grundigere. Det er andre ting enn gratisprinsippet som er avgjørende hvis vi ønsker reell mulighetslikhet i høyere utdanning. Min kollega Mats Kirkebirkeland viser for eksempel i et notat til tallene for gjennomføring: «Mellom 55 og 60 prosent av studentene hvor foreldrene har grunnskole som høyeste utdanning, har ikke fullført studiene etter åtte år. Tilsvarende tall for studenter hvis foreldre har høyere utdanning, er mellom 20 og 25 prosent.» Dette kan tyde på at det er hva som skjer i grunnskolen og videregående som er avgjørende for hvordan studenter klarer seg i høyere utdanning.
Grunnleggende sett handler likevel lik rett til høyere utdanning om at utdanningsinstitusjonene behandler søkere likt, og at det er Statens lånekasse for utdanning som sikrer studentene inntekt å leve for.
At koblingen mellom «gratisprinsippet» og «lik rett til utdanning» likevel holdes så høyt av mange akademikere, vitner om intellektuell latskap. Hvorvidt det i dag er «gratis» å studere kan også diskuteres hvis kostnaden for å leve trekkes inn. Hvorfor skal ikke studentene få bo gratis mens de studerer? Hvorfor er det bare selve studiene som må være gratis?
Hvis det innføres en studieavgift, vil folk med svakere sosioøkonomisk bakgrunn ha lik mulighet til å ta høyere utdanning som i dag, så lenge avgiften kan finansieres med studielån. En studieavgift er også rimelig sett i lys av at vi som tar høyere utdanning, i stor grad kommer fra gode sosioøkonomiske kår.
Noen bruker den relativt lave sosiale mobiliteten i høyere utdanning som et argument mot studieavgift – det vil skape ytterlige hindre. Det er ikke et helt irrelevant poeng. Det må tas høyde for ved Lånekassens tilbud. Det kan også motvirkes ytterligere ved at studenter som ender opp med lav inntekt får bedre vilkår for tilbakebetaling av studielån.
Men argumentet om at studieavgift er et hinder, er svakt om det strekkes for langt. For den reelle kostnaden til de som ikke tar høyere utdanning er ikke studieavgift. Det er en relativt større skatteregning for å finansiere gratis høyere utdanning til barn av øvre middelklasse.
Ideen om at studieavgift er skadelig for dannelsen ved universiteter og høyskoler er ofte hul. Den vitner om dårlig funderte ideer om hva penger er og hvordan incentiver virker. Disse ideene underbygges ofte av høyst spekulative tanker om at «new public management» og «markedsliberale prinsipper» vil kolonisere hele Universitetet – ja, for å ikke si hele universet.
Jeg har selv studert slike ideer gratis på «Leninhøyden» ved Universitetet i Bergen. Faget heter sosialfilosofi. Men det er lite ved min personlige studenttilværelse som ville vært mindre dannende, mindre faglig orientert eller gjort meg mindre fleksibel til å drive med studentorganisasjonsarbeid, om jeg hadde betalt en moderat studieavgift. Jeg hadde sannsynligvis prioritert tiden min bedre og tatt mer veloverveide valg, og gjennomført fortere med minst like godt resultat. Full studiefrihet på andres regning er ikke dannende.
Innlegget er publisert i Morgenbladet 9.3.18. Se også: