Det er lett å være feminist der alle er det. Men å være en frittalende, vellykket og effektiv feminist i Saudi-Arabia – det krever et helt annet nivå av mot.
Og akkurat nå blir motet til Saudi-Arabias viktigste likestillingsaktivister testet.
Sist uke erklærte Saudis regime krig mot likestillingsaktivister, satte alle landets ledende kvinnesaksaktivister i fengsel og truet de øvrige til taushet.
En uhyggelig stillhet har lagt seg over det en gang så frittalende feministmiljøet i Saudi-Arabia.
I en tidligere artikkel undersøkte jeg dynamikken i Saudis offentlige sfære og oppblomstringen i likestillingsaktivisme.
Lite kunne jeg vite at bare vel et år senere ville de fabelaktig dyktige kvinnene og mennene jeg skrev om, stå overfor den kanskje verste krisen i sitt liv.
Aktivistene blir siktet for ikke mindre enn forræderi, og en intens svertekampanje føres mot dem i statsmedier. Regjeringsvennlige sosiale medier har til og med gjort det klart at også det å uttrykke solidaritet vil føre til arrestasjon.
Ondsinnetheten i disse svertekampanjene gjør det klart hva regjeringens intensjon er – å avslutte karrièren til disse forsvarerne av likestilling.
Det står om overlevelse for feminismen i Saudi-Arabia.
Nyhetene om arrestasjonene kom om kvelden den 18. mai – første dag i ramadan i de fleste muslimske land. Det slumpet også til å være noen få timer før det kongelige bryllupet til prins Harry og Meghan Markle. Saudis regime ønsket å sende et tydelig budskap til sine egne borgere mens verden var opptatt med noe annet.
Jeg skriver denne artikkelen i dag i solidaritet med noen av de modigste menneskene jeg vet om, og for å illustrere farene ved sosial revolusjon uten politiske rettigheter.
Men før en analyse, la oss snakke om aktivistene.
Her er noen av de mest prominente aktivistene som er arrestert.
Loujain Al Hathloul:
Til tross for sin unge alder (28) har Loujain litt av en aktivist-CV. I 2014 prøvde hun å kjøre bil inn i Saudi-Arabia fra De forente arabiske emirater, noe som førte til at hun ble arrestert.
Hun ble siktet for terrorisme og holdt i arrest i 73 dager før hun ble løslatt, men saken er fortsatt under behandling.
I februar i fjor deltok hun på den 69. sesjonen til FNs komité for avskaffelse av diskriminering mot kvinner (CEDAW). Like etter at hun returnerte til De forente arabiske emirater, hvor hun studerte, ble hun stoppet av politiet og tvangssendt til Saudi-Arabia, hvor hun satt i fengsel i Riyadh i tre dager før hun ble ilagt reiseforbud, stengt ute fra sosiale medier og videre hindret i å fullføre mastergraden sin i De forente arabiske emirater.
I 2016 ble Loujain invitert til toppmøtet i One Young World i Ottawa, hvor hun poserte sammen med andre mektige kvinner. På et bilde ser vi Loujain sammen med Fatima Bhutto, niesen til den tidligere pakistanske statsministeren Benazir Bhutto; Mary Robinson, tidligere president i Irland og – ja, Meghan Markle, det siste tilskuddet til den britiske kongefamilien. Den dagen Meghan Markle ble gift, satt Loujain Al Hathloul i fengsel.
Aziza Al Yousef:
Dr. Aziza Al Yousef (60) er forretningskvinne og pensjonert universitetslektor. Hun er en ledende forkjemper for retten til å kjøre bil og for å få slutt på loven om at kvinner må ha menn som verger, og hun har arbeidet utrettelig for å få unge til å bli engasjert i å kreve reformer.
Hun deltok i protesten mot kjøreforbud i Riyadh i 2013 og er blitt trakassert og forhørt av myndighetene i årevis før hun ble arrestert.
Hessa Al-Shaikh:
Dr. Hessa Al-Shaikh er professor i sosiologi, styremedlem i flere statlige veldedighetsorganisasjoner for barn og foreldreløse og veteran i å støtte likestillingsreformer helt siden 1990, da hun deltok i en protest mot kjøreforbud.
Gjennom forskning og sosialt arbeid er hun en av de mest engasjerte forkjemperne for støtte til kvinner som har overlevd vold.
Gjennom de siste fire årene har hun forsket på og publisert en banebrytende studie om feministbevegelser i Saudi-Arabia siden 1990.
Madeha Al Ajroush:
Dr. Madeha Al Ajroush er psykoanalytiker og kunstner og har vært intervjuet på NRKs Urix. Hun var en av de 50 kvinnene som gjorde opprør mot kjøreforbudet i 1990, og har deltatt i alle senere kvinnebevegelser i Saudi-Arabia, spesielt med støtte til kvinner som har overlevd vold.
Også flere menn som var talsmenn for likestilling ble arrestert, inklusiv den Harvard-utdannede juristen dr. Ibrahim Al Modaimeegh, den unge, intellektuelle sosiale medie-aktivisten Mohammad Al Rabea, og forretningsmannen og filantropen Abdulaziz Al Mishal.
Som vi kan skjønne, er disse hverken bråkmakere eller sofaaktivister – de er blant de mest innflytelsesrike menneskerettsaktivister uansett sted. Alle er ikke-voldsaktivister – ganske så forskjellig fra den saudiske staten.
Så hva har de gjort for å fortjene å bli sett på som en slik trussel?
For to måneder siden gjennomførte Saudis prins Mohammed bin Salman en reise i USA der han møtte berømtheter, forretningsledere og entertainere. Mange som så intervjuet med ham på CBS’ berømte show «60 Minutes», ble overbevist av sjarmoffensiven hans.
Planen hans om å modernisere kongedømmet, Visjon 2030, går inn for økonomiske og sosiale reformer inklusiv kvinners deltagelse på arbeidsmarkedet og retten til å kjøre bil, delta i sport og gå på kino.
Så hva var det som hendte?
Vi så det komme. Mens Visjon 2030 legger vekt på sosiale og økonomiske reformer, finnes det ikke plass til politiske reformer.
Prinsens endringsprosjekt drives ikke av liberale ideer, men av økonomisk nødvendighet.
Saudi-Arabias oljebaserte økonomi er ikke bærekraftig. Det internasjonale pengefondet (IMF) advarte i 2016 til og med om at landets store kontantreserver må antas å være tømt innen fem år.
Det farligste øyeblikket for et diktatur er når det begynner å reformere seg – bare det å anerkjenne behovet for endring er å anerkjenne sårbarhet.
De foreslåtte saudiske «reformene» er avhengige av at internasjonal forretningsvirksomhet, høyteknologien og underholdningsbransjen tror på dem og investerer i dem.
Men regimet vet at å åpne opp slik, kan skape plass for politiske krav, og de føler seg intenst truet av forestillingen om en oppvåknende befolkning som presser på for rettighetene sine idet en ny sosial kontrakt blir formulert.
Likestillingsaktivisme er blant de mest dynamiske og veletablerte retningene innen menneskerettsarbeidet i landet.
Da en journalist forhørte seg om grunnen til en av arrestasjonene, fikk han klart svar fra en offentlig tjenestemann: «For å vise dem at ingen kan legge press på regjeringen».
Saudis regime ønsker å fremstille reformene som en gave gitt av en menneskekjærlig monark som elskverdig «tillater» kvinner å kjøre bil, snarere enn at dette skal være en seier som er oppnådd ved aktivisme.
Saudis regime ønsker et føyelig samfunn som ikke er i opposisjon, ikke prøver å forhandle med dem som har makten og ikke prøver å arbeide for egne interesser.
24. juni er datoen Saudis myndigheter har valgt som den dagen kvinner endelig skal få lov til å kjøre bil.
Denne dagen vil internasjonale medier komme i flokk og følge til kongedømmet for å dekke begivenheten, som antagelig vil skje med festivitas og på forhånd arrangerte intervjuer med lykkelige kvinner som kjører bil og takker den sjenerøse regjeringen.
Men kvinnene som kjempet og vant retten til å kjøre, vil være i fengsel, siktet for forræderi og truet med lange fengselsstraffer.
Saudi-regimet er sårbart og trenger internasjonalt samarbeid hvis endringsprosjektet skal lykkes.
Verden trenger å bruke dette øyeblikket til å kreve løslating av disse modige forkjemperne.
Omdømmeskaden må treffe, ikke bare bin Salman, men alle merkevarer, berømtheter eller entertainere som går med på å arbeide for ham før de fengslede blir løslatt.
I dag og hver dag frem til 24. juni og senere må vi spørre: Hvor er Saudis feminister?
Hvis du vil hjelpe, eller vise din støtte til disse likestillingsaktivistene, ta kontakt på iyad@civita.no.
Merknad: Denne historien utvikler seg hele tiden. Det som står i artikkelen, var riktig da den ble skrevet, nemlig 23. mai. Det kan for eksempel tenkes at noen av de nevnte aktivistene er løslatt etter at artikkelen ble skrevet.
Oversatt fra engelsk av Bjørg Hellum. Artikkelen er publisert i Aftenposten 27.5.18.