Se for deg følgende overskrifter i en avis: «norske iskremprodusenter vil ha krisepakke på grunn av en regnfull sommer» eller «norske skisportssentre og vintersportsutsalg vil ha krisepakke for en snøfattig vinter». De fleste ville tenkte at dette hadde vært urimelig.
Det ville vært urimelig at «fellesskapet», gjennom en statlig krisepakke, hadde dekket deler av kostnaden for ulike værforhold som påvirker en rekke væravhengige private virksomheter negativt.
Det ville vært enda mer urimelig dersom de samme private virksomhetene hadde fått hele «gevinsten» dersom værforholdet hadde vært til deres virksomhets fordel.
For både iskremsprodusenter, skisportssentre, vintersportsutsalg og andre væravhengige private virksomheter, er været et normalt risikomoment ved det å bedrive næringsvirksomhet. Likevel er det akkurat nå, en gruppe private næringsdrivende som ønsker statlig redningspakke på grunn av været.
Norske bønder, med Senterpartiet på slep, ber nå om en krisepakke av regjeringen på grunn av det fine været i sommer, som har ført til dårlige fôr- og kornavlinger for bøndene. Senterpartiets Trygve Slagsvold Vedum sammenligner krisen i jordbruket med krisen i (olje) industrien for et par år tilbake, da regjeringen lanserte en krisepakke rettet mot Sør- og Vestlandet. Men sammenligningen bommer helt.
Den statlige krisepakken mot oljeindustrien var ikke rettet mot oljeindustrien i seg selv, men mot det geografiske området hvor oljekrisen traff hardest. Ideen var ikke «å redde aktørene eller industrien», men å sette i gang med en «klekke-klare» offentlige prosjekter for å fange opp en del ansatte som mistet jobben i industrien for å dempe krisens virkning.
Når Senterpartiets Per Olav Lundteigen ber regjeringen om å dekke inntektstapet til bøndene for reduserte avlinger ved et ekstraordinært arealtilskudd på NRK Dagsnytt 18 i går, er dette en direkte statlig redningspakke for å redde en privat næring i dårligere tider, på grunn av været, og ikke en bred redningspakke for å redusere de indirekte kostnadene på samfunnet for øvrig.
Da blir det nærmest parodisk å høre de siste årenes debatt, mellom Senterpartiet og regjeringspartiene, om det er været eller politikk som er årsak til bøndenes «eventyrlige inntektsvekst» under Solberg-regjeringen.
Uavhengig av hva som er årsaken, og hvem som har rett, er det påfallende at Senterpartiet mener det er helt ok at bøndene får beholde økte inntekter på grunn av gode værforhold, men ønsker at regjeringen skal komme med krisepakke når værforholdene er dårlige.
At bøndene allerede har en statlig avlingsskadeerstatning som trer i kraft ved avlinger under 70 prosent av det normale, noe som trolig inntruffet hos de fleste bønder nå, blir knapt nevnt. Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag tar den enda lenger, og mener krisen «til syvende og sist handler om vår felles matforsyning». At Norge eksporter sjømat tilsvarende 36 millioner måltider hver dag, regnes ikke som matproduksjon i Bondelagets øyne.
At fall i norsk matproduksjon, på grunn av vær, viser at handel over grensen er nødvendig for matsikkerheten, synes heller ikke å ha forekommet Bondelaget, all den tid de er tilhenger av høye tollbarrierer for import av mat som ikke er produsert i Norge.
En statlig redningspakke blir enda mer urimelig, all den tid bønder i snitt har en betydelige høyere samlet bruttoinntekt enn befolkningen for øvrig. Faktisk øker man inntektsulikheten i Norge ved å gi mer til bøndene. Samtidig får de – ifølge OECD – subsidier tilvarende 26,2 milliarder kroner av staten (tall fra 2015). Dette tilsvarer 550.00 kr i subsidier per årsverk.
Norske bønder er private næringsdrivende, med en høyere bruttoinntekt enn befolkningen for øvrig og med rekordhøy inntektsvekst de seneste årene. De bør kunne dekke det økonomiske tapet – som ikke dekkes av den allerede eksisterende statlige avlingsskadeerstatningen – selv. Ulike værforhold er et helt normalt risikomoment ved å drive næringsvirksomhet.
Artikkelen er publisert hos Dagbladet 20.7.18.