I Dagbladet 24. august kritiserer leder i Rød Ungdom, Tobias Lund, Arendalsuka for å være et kroneksempel på et demokratisk problem. Men kritikken bommer. For snarere enn å være en demokratisk utfordring, er Arendalsuka et eksempel på det motsatte.
Gjennom å senke terskelen for deltagelse har arrangørene lagt til rette for at argumenterer og ideer kan brytes i offentligheten. Det er særlig tre forhold som gjør at Arendalsuka fungerer som en demokratifestival.
For det første er arrangementene gratis. For det andre er de tilgjengelige for den vanlige borger. For det tredje har uka et stort innslag av beslutningstagere som må forsvare sine beslutninger i offentligheten. Dette er kroneksempelet på hvordan man kan skape en demokratisk møteplass gjennom å senke barrierer for deltagelse.
Lund er særlig kritisk til at næringslivet er representert i Arendal. Det er en snodig kritikk. At næringslivet, i likhet med LO og fagbevegelsen er tilstede, er en demokratisk styrke – ikke svakhet.
Selvsagt vil de store og ressurssterke organisasjonene som LO og NHO ha større muligheter enn mindre organisasjoner til å prege offentligheten; det er tilfelle i Arendal som i resten av landet og resten av året.
Det bemerkelsesverdige ved undersøkelsen som Lund siterer, er at 1/3 av de spurte mener at de ressurssterke organisasjonene ikke dominerer Arendalsuka. Det vitner om at mange mener det er mulig å prege offentligheten uten å bruke masse ressurser.
Det illustrerer også noe av det unike ved Arendalsuka: Det er aktørene selv som må stå for innholdet. I så måte har Rød Ungdom og andre full anledning til å bidra med innhold.
Arrangørene har til og med lagt til rette for at nettopp ungdom skal få en viktig talerstol. Det er eksempelvis tradisjon at ungdomspartilederdebatten åpner uken. Rød Ungdom har selvsagt rett i at demokratiet ikke står og faller på Arendalsuka. På samme måte som Arendalsuka ikke står og faller på hvorvidt Rød Ungdom deltar eller ikke.
Det relevante spørsmålet er heller hvorvidt Arendalsuka er et viktig bidrag til det norske demokratiet. Etter min mening er svaret på det spørsmålet et ubetinget ja.
Innlegget stod på trykk i Dagbladet 25. august 2018