Det har tydeligvis falt deler av venstresiden svært tungt for brystet at jeg var invitert til NRK for å kommentere det svenske valget sist søndag. Det har nærmest veltet ut med kritiske, sure og svært uvennlige kommentarer på Twitter. Kritikken som er kommet, er også godt oppsummert av Isak Lekve i Klassekampen 12. september.
NRK må eventuelt selv besvare spørsmål om hvorfor jeg ble invitert, hvilken dialog vi hadde om min deltakelse og hvordan sendingen ble komponert.
Selv har jeg forsøkt å identifisere hvilke konkrete innvendinger kritikerne har mot det jeg sa, og det ser ut til å koke ned til to ting: Lekve og andre på venstresiden mener at det var galt av meg å si at vi må være forsiktige med å sammenligne Sverigedemokraterna (SD) og Fremskrittspartiet (Frp), og at det var galt av meg å sammenligne SD og Vänsterpartiet (V). Men her er forklaringen og konteksten:
Grunnen til at man ikke uten videre kan sammenligne SD og Frp er at SD har en nynazistisk opprinnelse, mens Frp har opprinnelse som et skatteprotestparti. Dette er et faktum, og det er relevant, fordi det i stor grad er SDs opprinnelse som nå gjør det så vanskelig for de andre svenske partiene å ha noe samarbeid med dem.
Sammenligningen mellom SD og V har ingenting med politikkens innhold å gjøre, men med disse partienes status i svensk politikk. Begge har vært eller er det som i forskningen kaller «pariapartier», det vil si partier som de øvrige partiene ikke har villet eller vil samarbeide med.
I begge tilfeller skyldes det partienes svært radikale program og/eller historie. V, som er cirka 100 år gammelt, var i fryseboksen helt frem til 1980-tallet og ble ikke endelig akseptert som et parti som de andre partiene kunne samarbeide ordentlig med før i 2010. Og fortsatt er det ikke fullt ut akseptert. Socialdemokraterna (S) vil ikke ha dem i regjering, mens de borgerlige partiene stort sett likestiller SD og V på den måten at begge partier anses for å være ytterliggående og populistiske partier som ikke bør få noen innflytelse på politikken.
Lekve mener også at det var galt av meg å antyde at svenske politikere ikke har vært så prinsipielle før valget når de vekselvis har vist til at det største partiet, den største regjeringskonstellasjonen eller den største blokken burde ha forrang på den ene eller andre måten. Men dette er jeg uenig i. Jeg tror de fleste som har fulgt og kommentert svensk valgkamp, har observert eller kommentert dette fenomenet.
Lekve gir meg ros for å ha rettet opp en feil i løpet av sendingen. Det var ikke egentlig en feil, men en opplysning: Jeg fortalte at det svenske Centerpartiet (C) og det norske Senterpartiet (Sp) er søsterpartier, men at de er svært forskjellige, og at C i mangt og mye ligner mer på det norske Venstre. Tilleggsopplysningen var at Venstre og C faktisk er medlemmer av den samme internasjonale partiorganisasjonen. Meg bekjent er ikke det norske Sp medlem av noen slik organisasjon.
Artikkelen er på trykk i Klassekampen 13.9.18.