Karikaturstriden er ikke over. Til stadighet snur folk toleransebegrepet på hodet og fremstiller tegninger og ytringer som intolerante. Men det er de som vil forby karikaturer eller som reagerer med vold som er de intolerante.
De tåler ikke det de misliker eller er uenig med og vil derfor forby. Sist ute er samfunnsdebattanten Qasim Ali, som sier til Klassekampen 27. september at han vil ha ny blasfemilov og forby Muhammed-karikaturer.
Det åpne og liberale samfunnet taper hvis disse intolerante kreftene får gjennomslag. Ali mener at blasfemilover kan hindre radikalisering. Men et samfunn unngår ikke radikalisering ved å snevre inn ytringsfriheten. Det er land med slike lover et godt eksempel på. Ytringsfriheten er dessuten allerede regulert i Norge ved at for eksempel rene oppfordringer til vold og alvorlige trusler er forbudt.
Karikaturtegninger er ikke truende og de oppfordrer ikke til vold. Noen reagerer derimot med vold på visse ytringer, og det er nettopp disse reaksjonene vi aldri må akseptere. Gir vi etter for trusler og vold sier vi samtidig at trusler og vold virker.
Mange i media sier at de ikke ønsker å trykke Muhammed-karikaturer. En slik holdning er forståelig nok, så lenge man er ærlig om begrunnelsen. Man må våge å si at man lar være på grunn av frykt for trusler og vold.
De dødelige og groteske angrepene mot Charlie Hebdo i 2015 er bare ett av utallige eksempler på hvorfor vold – ikke ytringer – er den største trusselen mot det åpne og mangfoldige samfunn.
I mangelen på evne eller vilje til å innrømme at man frykter volden er det noen som retter en moralsk pekefinger mot karikaturtegnere eller andre mennesker som bruker sin ytringsfrihet. Det er feigt. Det er feigt fordi man påfører ofre for vold og trusler skyld ved å spørre om det var «nødvendig å provosere slik.» Et annet vanlig trekk er også å brunbeise de som tegner eller trykker karikaturer. Det er bare enda feigere.
Klassekampen intervjuer i samme sak den katolske presten Haavar Simon Nilsen. Nilsen er ikke enig med Ali i at ytringsfriheten bør begrenses med en ny blasfemilov, men sier samtidig at «Ali reiser en viktig debatt når han fokuserer på beveggrunnene for at noen vil karikere muslimenes profet. Vi må kunne snakke om det, uten at debatten blir for eller imot ytringsfrihet. Det går an å vise dannelse og folkeskikk.»
Nilsens argumentasjon er ganske typisk. Man hopper bukk over at hovedgrunnen til at folk diskuterer ytringsfrihet så ampert i forbindelse med karikaturer er de voldelige reaksjonene. Istedenfor antyder Nilsen, i likhet Qasim Ali, at det er noe galt med «beveggrunnene» til dem som ytrer seg. Og det kan det selvsagt også være, for eksempel i tilfelle Geert Wilders. Han er ikke spesielt liberal.
Men at ytre høyre ofte har dårlige «beveggrunner», tilsier ikke at alle som karikerer eller kritiserer islam har det. Slike antydninger er brunbeising og bidrar kun til å styrke nettopp ytre høyre.
Mangelen på dannelse og folkeskikk er det for øvrig dem som reagerer med vold og ødeleggelse som først og fremst mangler. Nilsens «ytringsfrihet, men …» er en måte å snakke om ytringsfrihet på, som preges av manglende presisjon og forståelse av alvoret.
Istedenfor å snakke om at vi ikke kan akseptere at vold og rene trusler hemmer ytringsfriheten, snakkes det om at noens følelser er krenket av noe så uskyldig som en tegning. Denne måten å tenke på er ganske utbredt. Jonas Gahr Støre klarer for eksempel aldri helt og tydelig å innse alvoret og gi han som fikk gjennomgå mest i Norge under karikaturstriden – Vebjørn Selbekk – en ordentlig unnskyldning.
I Morgenbladet 21. september kunne vi lese at Støre mener at «Noe av det sterkeste jeg opplevde med karikaturstriden, var ungdom med minoritetsbakgrunn sa at de var redde.»
Qasim Ali håper at KrF kan støtte en ny blasfemilov og finne sammen med Ap nettopp på grunn av Støres håndtering av karikaturstriden. Støre og KrF bør selvsagt avvise Alis ønske om mer intoleranse i det norske samfunnet.
Artikkelen er publisert hos Dagbladet 27.9.18.