C.J. Hambro uttrykte i sin tid at det sto «enhver fritt til å meddele den forvirring som hersker i ens indre». Denne oppfordringen tok Rødt-politiker Kari Kristensen vel bokstavelig da hun i et fåfengt forsøk prøvde å gjøre innbilte paradokser til dype poeng i Signert-spalte i Adresseavisen(13.7.). Eksempelvis: Hvordan er det mulig for Civita å være kritisk til Rødt når det er høyrepopulismen som er trusselen? Det har altså ikke slått Kristensen at det er mulig å være kritisk til trusler mot det liberale demokratiet både fra venstre og høyre.
Det er ikke helt enkelt å se noen sammenheng i Kristensens innlegg, ettersom hun tar opp alt fra Klassekampens manglende evner som debattarrangør til generell irritasjon over Civitas leder Kristin Clemet. Så la meg i det følgende konsentrere meg om hvorfor Civita har vært opptatt av debatten om Rødt.
Civita er en liberal tankesmie. Det innebærer at vi er opptatt av å forsvare demokratiet mot alle former for illiberale og autoritære strømninger. Vi er skeptiske til alle former for ekstremisme, enten det kommer fra venstresiden eller høyresiden. Illiberale strømninger kan komme i ulike former, i form av enkeltpolitikere, politiske programmer eller nettsteder. Kristensens påstand om at Civita forsøker å renvaske ytre høyre er ikke bare feil – det forholder seg snarere motsatt. Knapt noen har viet mer tid til å beskrive hvordan høyrepopulismen har blitt den største trusselen mot det liberale demokratiet. Vi har gjennom ulike plattformer advart tydelig mot Trump, Ungarn og Polen – som utvilsomt utgjør alvorlige trusler mot den liberale orden og det liberale demokrati.
Samtidig har vi også advart mot venstrepopulistiske tendenser. Det skulle i grunnen bare mangle.
For mens Rødt omfavnet Hugo Chavez og Venezuela, advarte Civita mot utviklingen også i dette landet, som i dag har brutt fullstendig sammen, og som av mange omtales som en humanitær katastrofe. Venezuela er nok et eklatant eksempel på hvordan sosialisme fullstendig kan ødelegge et lands velstand – uten at det har fått Rødt til å ta avstand. Det virker snarere som om Rødt fremdeles vil at vi skal la oss inspirere av landet.
Ser vi i tillegg på partiprogrammet til Rødt, er det ingen tvil om at partiet har det mest illiberale og autoritære programmet av samtlige partier på Stortinget. Det var nettopp av den grunn at sindige Øyvind Strømmen (MDG-politiker og forfatter) spurte på sin Facebook-side om Rødt virkelig mener det som står der? Rødt fremhever i sitt partiprogram at kapitalismen skal avskaffes, og at sosialismen skal ta kontroll over «statsapparatet», «samfunnsmakta» og «styringa». Det står også at «et revolusjonært partis formål og oppgave er å fungere som redskap i arbeiderklassens kamp. Rødt tar mål av seg til å bli et slikt parti». Rødt vil altså ha revolusjon og ødelegge samfunnet innenfra – et samfunn som er et av de beste menneskeheten noen gang har opplevd – for å erstatte dette med et alternativ som ingen vet hva er, og som Rødt heller ikke greier å beskrive eller forklare hva skal være.
Når vi vet fra historien hvilke katastrofer ulike sosialistiske samfunnssystemer har ført til, bør det ikke være spesielt overraskende at de av oss som er opptatt av å forsvare det liberale demokratiet, ikke blir beroliget over Rødts forsøk på å (bort)forklare hva partiet står for. Det betyr selvsagt ikke, som Kristensen insinuerer, at vi ikke er opptatt av trusselen fra høyrepopulismen. Det betyr bare at vi heller ikke kan glemme trusselen fra ytre venstre.
Innlegget er på trykk i Adresseavisen 16.7.18.