I Dave Eggers dystopi «The Circle» (2013) har verdens teknologigiganter fusjonert til et megaselskap med monopol over informasjonsflyten. I boken beskriver Eggers på glitrende vis farene som følger av å overlate for mye makt til kommersielle krefter.
Teknologiselskaper som Google, Facebook, Amazon, Microsoft og Apple har utviklet seg – i kraft av sin størrelse og modus operandi – til å bli en potensiell utfordring for samfunnets demokratiske infrastruktur. Disse selskapene topper Forbes’ oversikt over verdens mest verdifulle merkevarer og har en antatt merkevareverdi på 4000 milliarder kroner. Facebooks økning fra 2016 til 2017 var på 40 prosent, tallet for Amazon var på over 50 prosent.
Selskapenes økonomiske makt har materialisert seg i en økende vilje til å bruke penger på å påvirke politikere. Ifølge organisasjonen Open Secrets brukte teknologigigantene over 300 millioner kroner på lobbyisme i Kongressen bare i 2016. Glem Wall Street–Silicon Valley har overtatt som den viktigste politiske innflytelsen i Washington, D.C.
For all del, selskapenes adferd er ikke suspekt i seg selv. Selskapenes verdi skyldes det enkle faktum at de leverer tjenester som folk flest er fornøyde med. Tjenestene er sågar gratis! Ikke desto mindre har forretningsmodellene noen klare utfordringer. Mest opplagt er det at omsetningen i økende grad bygger på tilgang og prosessering av data. Merk at tilgang på data i denne sammenheng betyr «tilgang på deg». I så måte er tjenestene ikke «gratis»–men snarere er det «du» som er valutaen.
Det er denne forretningsmodellen som har gitt opphav til begrepet overvåkningsøkonomien og som truer borgernes privatliv på et eksistensielt nivå. Facebook har to milliarder brukere og samler enorme mengder informasjon om borgernes gjøren og laden. Av den grunn har Stanford-forsker Michael Kosinski uttalt at sosiale medier innebærer slutten på et privatliv slik vi kjenner det.
Videre er teknologigigantens vekst ikke utelukkende et problem for personvernet. For hva skjer hvis Google kan presentere løsninger som overgår individuelle lands helsesystemer, hvor tilgang til helsedata gjør dem i stand til å skreddersy løsninger som forbedrer borgernes helse? Hva om Facebook etter hvert kan presentere en infrastruktur som gjør det mye enklere å delta i politiske prosesser? Hvorfor ikke bruke Facebook til å stemme i valg eller sågar gjennomføre folkeavstemninger?
Eller et mer nærliggende eksempel: Hva om Facebook-sjef Mark Zuckerberg stiller som presidentkandidat? Kan vi da være trygge på at ikke selskapet endrer sine algoritmer med den hensikt å fremme Zuckerbergs kandidatur? Hva om Google og Facebook får nok av Donald Trump, og forsøker å hindre gjenvalg for Trump i 2020? For så vidt en sympatisk tanke, men det viser hvordan teknologigigantens beslutninger har avgjørende betydning for samfunnets utvikling. Om politikken foreløpig ikke har et fullgodt svar på hvordan utfordringen bør møtes, har man etter hvert begynt å skjønne problemstillingen. Goodwill er erstattet med skepsis. Historieprofessor Niall Ferguson spissformulerte stemningsskiftet i The Specator gjennom tittelen: «Tech vs. Trump: the great battle of our time has begun».
Så hva kan gjøres? I første omgang bør man minne om Adam Smiths innsikt: Det liberale credo er å legge til rette for en velfungerende kapitalisme–ikke en støtte til kapitalister. Det fordrer blant annet en evne til å hindre monopoldannelser gjennom tøff konkurranselovgivning. EU-domstolens avgjørelse om å ilegge Google en bot på 23 milliarder kroner for misbruk av markedsmakt er i så måte en del av løsningen.
Selskapenes ønske om tilgang på mer data og mindre skatt er legitime ønsker, men hvetebrødsdagene for Silicon Valley er forbi. Skal vi bevare vår demokratiske infrastruktur krever det effektive (om enn begrensede) reguleringer, slik at vi legger til rette for en markedsøkonomi som tjener borgerne og ikke de største selskapene.
Innlegget er publisert i Dagens Næringsliv 31.10.2017.