Det er absurde tider i amerikansk politikk. Og det skyldes ikke bare Donald Trump.
Den siste uken har republikaneren Devin Nunes og et mye omtalt notat(Nunes-memoet) fått Washington D.C. til å gå av hengslene. Selve notatet er dubiøst, men ikke desto mindre kan notatet utløse en politisk krise i USA.
Det såkalte Nunes-memoet er et fire siders notat som beskylder FBI og Justisdepartementet for ulovlig overvåkning og misbruk av FISA/FISC(etterretningsdomstolen) med den hensikt å forfølge politiske motstandere.
Nunes selv forklarer bakgrunnen for memoet slik: «Our findings, which are detailed below, 1) raise concerns with the legitimacy and legality of certain DOJ and FBI interactions with the Foreign Intelligence Surveillance Court (FISC), and 2) represent a troubling breakdown of legal processes established to protect the American people from abuses related to the FISA process.»
Hva er det så konkret som påstås? La meg nevne hovedpåstandene:
- FBI baserte seg på det såkalte Steele-dossieret, forfattet av den tidligere MI6-agenten Christopher Steele, da de søkte og fikk en rettsgodkjennelse av FISC til å overvåke Carter Page i oktober 2016. Page var en tidligere medarbeider i Trump-kampanjen.
- FBI og Justisdepartementet visste at Steele-dossieret ble betalt av Clinton-kampanjen, men nevnte ikke det i søknaden for å få rettsgodkjennelse.
- Informasjon fra Steele-dossieret var avgjørende for å få en rettsgodkjennelse om overvåkning.
- Steele selv beskyldes for å være anti-Trump.
Ved første øyekast er det bemerkelsesverdig hvor tynt innholdet er, særlig fordi memoet over lengre tid har preget nyhetsbildet. Særlig har konservative stemmer antydet at notatet inneholder opplysninger av eksplosiv karakter.
Det gjør det definitivt ikke.
Man kan lett få inntrykk av at memoet er resultatet av grundige undersøkelser fra upartisk hold. NRK Dagsrevyen gikk langt i å formidle det inntrykket på fredag. Men selve memoet er et partsinnlegg utarbeidet av Nunes og hans rådgivere.
Jeg leser det som politisk spinn med hensikt å ta fokus bort fra Muellers etterforskning av Trump-kampanjen. Det fordi påstandene mangler belegg.
Til første påstand er det tre innvendinger:
For det først vet vi ikke om rettsgodkjennelsen baseres på Steele-dossieret.
Rettsgodkjennelse fra FISC er unntatt offentlighet, noe som gjør at vi ikke kan kontrollere Nunes’ påstander. FBI plasseres i en umulig situasjon ettersom de av hensyn til rikets sikkerhet ikke uten videre kan offentliggjøre hele rettsgodkjennelsen.
For det andre var Carter Page på FBIs radar allerede i 2013, lenge før det nevnte dossieret var påtenkt.
For det tredje hadde Carter Page på det tidspunkt rettsgodkjennelsen ble innvilget, forlatt Trump-kampanjen.
Den andre påstanden er at Steele-dossieret ble betalt av Clinton-kampanjen.
For det første var det konservative Washington Free Beacon som første betalte GPS, oppdragsgiveren til Steele, før Clinton-kampanjen overtok finansieringen.
For det andre motsier kilder i Justisdepartementet Nunes’ påstander om at domstolen ikke ble fortalt at Steele at politiske aktører var involvert i betalingen av Steele.
Det er faktisk høyst usikkert hvorvidt FBI på det tidspunktet de søkte rettsgodkjennelsen faktisk visste hvilke politiske aktører som betalte Steele.
Tredje påstand: Nunes skriver at informasjon fra Steele-dossieret var essensielt for at søknaden skulle bli godkjent.
Det er en snedig formulering, for det utelukker ikke at andre kilder også har de samme opplysningene som Steele. Nunes refererer eksplisitt til nylig avgått vise-direktør i FBI Andrew McCabes uttalelser. Men vi vet altså ikke om McCabe skal ha referert til informasjonen i Steele-dossieret eller til selve dossieret.
Fjerde påstand: Steele er anti-Trump.
Her har Nunes helt rett. Steele har en iboende motvilje mot Trump, i likhet med veldig mange. Men det er lite som tyder på at det har påvirket dømmekraften hans.
Men la oss for argumentets skyld akseptere påstanden om at avlytningen av Carter Page i sin helhet var basert på Steele-dossieret.
Beviser det i så fall Nunes sin påstand om at FBI er partisk innstilt?
Nei, det gjør det ikke.
Det er ingenting i memoet som beviser at FBI eller FISC ikke var i stand til å vurdere informasjon fra Steele på en upartisk måte.
Det faktum at overvåkningen av Carter Page ble reautorisert i henhold til kravene ved to anledninger, forteller at de saklige argumentene er ganske sterke.
Også det faktum at visejustisminister Rod Rosenstein, utnevnt av Trump i april 2017, innstilte på fortsatt overvåkning av Page, tyder på at det er informasjonen i seg selv, ikke hvor den kommer fra, som har vært beveggrunnen for overvåkning. Andrew Prokop hos Vox, understreker dette poenget i sin glitrende gjennomgang av memoet.
Vi vet videre at FBIs overvåkning av Trump ikke ble initiert gjennom Carter Page, men gjennom George Papadopoulos.
Det vet vi fordi sistnevnte allerede har innrømmet skyld og nå samarbeider med Mueller-etterforskningen.
Legger vi til at Devin Nunes innrømmet ikke å ha lest den underliggende informasjonen som lå til grunn for rettsgodkjennelsen, så stiller det hele memoet og offentliggjøringen i et merkelig lys.
Hovedgrunnen til at FBI har etterforsket Carter Page, og at Mueller har tatt ut tiltale mot toppfolk i Trump-kampanjen, er det enkle faktum at de har brutt loven, ikke at det eksisterer en konspirasjon innad i FBI mot Trump og republikanerne.
Og det er ingenting i det dubiøse memoet til Nunes som gir noen grunn til å tvile på integriteten til FBI.
Men det stopper verken Trump eller hans lojale støttespillere på Fox News for å erklære politisk krig mot FBI og Mueller.
Trumps kommentar i etterkant av offentliggjøringen om at memoet frikjenner han på alle punkter, er selvsagt bare tøv. Uten at Trump lar seg irettesette av fakta. Han liker bedre å skape sin egen alternative virkelighet.
Problemet er at presidenten lykkes med å få ganske mange til å følge han inn i den parallelle virkeligheten. Og måten presidenten i USA nå fører krig mot sine egne etater på, mangler sidestykke i amerikanske historie.
Trump-administrasjonen står i fare for å ødelegge integriteten og tilliten til FBI på en måte som kanskje aldri kan gjenopprettes.
Vi vet også at Trump ønsker å sparke spesialetterforsker Robert Mueller.
Men det kan kun gjøres gjennom å sparke visejustisminister Rod Rosenstein, siden sistnevnte har øverste oppsyn med spesialetterforskeren (Justisminister Jeff Sessions erklærte seg, til Trumps store fortvilelse, inhabil i russlandspørsmålet, og ble Rosenstein øverste ansvarlig for etterforskningen).
Trump har allerede antydet at han vil sparke Rosenstein – som han altså selv utnevnte.
Det er absolutt ingenting i memoet til Nunes som gir grunnlag for å betvile Rosensteins integritet. Nettopp derfor er det all grunn til å tro at Trump vil ha ham bort.
Det vil i så fall utløse nok en krise for det amerikanske demokratiet.
Artikkelen er publisert hos Minerva 5.2.18.