Av Eirik Løkke, rådgiver i Civita
Argumentene for pressestøtte – mangfold, demokrati, kvalitet, er ikke spesielt overbevisende.
Skal vi tro oppropet «bevar norsk mediemangfold» er H/FrP en trussel mot avismangfoldet, ettersom partiene har et uavklart forhold til pressestøtten. Ihvertfall har Høyre det. I følge det samme oppropet er den norske avisfloraen en «umistelig verdi», som altså pressestøtten bidrar til å sikre. At sentrale aktører innen pressen er varme forsvarere av ordningen burde ikke overraske noen, all den tid deres egne jobber avhenger av statlige subsidier. Det er nok mer tvilsomt om velgerne anser norske aviser (som de færreste leser) som en umistelig verdi for samfunnet. Jeg skal ikke benekte at pressestøtten kan ha positive virkninger for samfunnet, som kanskje er verdt skattebetalernes penger.
Men det er langt fra opplagt. Uten å være bombastiske, så heller jeg i retning av at pressestøtten bør fjernes, ihvertfall reformes. La meg begrunne min skepsis med utgangspunkt i de tre viktigste argumentene FOR – Mangfold – Demokrati – Kvalitet
Mangfold
Kronargumentet fremført i det nevnte oppropet er pressestøttens betydning for avismangfoldet. Det er åpenbart riktig at direkte støtte til avisproduksjon vil fungere positivt – idet minste for dem som mottar subsidiene. Imidlertid er min påstand at internett er den klart viktigste garantisten for mangfold, noe også dagens situasjon illustrerer. På nettet er det et mangfold av publikasjoner, medier, blogger, mennesker og meninger. Internett har – på godt og vondt – senket terskelen for fremveksten av ulike nettsteder og meninger. Og dette mangfoldet av meninger vil antageligvis være større i fremtiden uavhengig av hvorvidt pressestøtten opprettholdes eller ikke.
Demokrati
Et relatert argument til mangfoldsargumentet er hensynet til demokratiet og den offentlig samtale. Demokratiet forutsetter en kritisk og mangfoldige press, og påstanden er at pressestøtten sikrer dette. Jeg tillater meg å være tvilende ettersom de aller færreste nordmenn leser de aviser som mottar pressestøtte. I så måte er nok demokratiargument et sterkere argument for allmennkringkaster. Dessuten er offentlig informasjon ekstremt demokratisert. Hvem som kan helst kan trykke seg inn på forskning.no, uio.no m.m. og klikke direkte på primærkildene. Vi kan sågar diskutere denne informasjonen direkte på ulike nettsteder.
Dette er i mye større grad enn pressestøtten en uvurderlig verdi for samfunnet og den offentlige diskusjon. Det sagt, det er selvsagt demokratiutfordringer knyttet til internett. Blant annet Googles monopolsituasjon. En annen potensiell utfordring er at borgerne (slik som i USA) bokstavlig talt vil søke til medier og nettsteder som allerede bekrefter deres eget verdensbilde, med påfølgende delt verdensbilde. Det er ikke umulig at pressestøtten kunne tenkes å fungere som en motvekt, men jeg tror i grunnen den vil ha en svært beskjeden (om noen) virkning.
Kvalitet
De aller færreste av pressestøttetilhengerne vil benekte internetts demokratiske potensial, men argumenterer likevel med at vi trenger kvalitetsaviser, med kvalitetsbevisste redaksjoner. Det er en gyldig innvending. Vi trenger kvalitet, og heltidsjournalister knyttet til redaksjoner. Men jeg er rimelig sikker på at markedet vil sikre dette uten pressestøtten. Det vil naturligvis bety færre aviser (ihvertfall slik vi kjenner begrepet), samt at noen av dagens såkalte meningsbærende aviser vil stå i fare for å gå konkurs. Men det betyr ikke at fremtidens aviser vil være noe dårligere enn dagens.
Og hva innebærer egentlig begrepet «meningsbærende avis» eller rettere sagt hvem skal definere begrepet? Og er det en posisjon man kan miste? Og hvordan kan eventuelt andre aktører kvalifisere til å bli en «meningsbærende aktør»? Dagens ordning er helt åpenbar konkurransevridende. Hvorfor er for eksempel Dagsavisen en meningsbærende aktør, mens document.no ikke er det?
Kvalitet innholder som alltid en solid dose subjektivitet (og personlig smak) og er ihvertfall problematisk i en mediemangfold diskusjon. Det faktum at pressestøtten i liten grad har tatt innover seg at internett er kommet for å bli gjør ordningen ytterligere anakronistisk. At internettbaserte medier har en moms på 25 prosent, mens papiraviser har null, er komplett bakvendt.
I beste fall har pressestøtten marginalt positive effekter på samfunnsdebatten, i verste fall er den direkte skadelig. Det er lov å håpe at en ny borgerlig-regjering ihvertfall ser med skeptiske øyne på dens virkning. Det vil naturlig nok ikke høste applaus i norske medier, men journalistikk er for viktig til å overlates til journalister.
Publisert på minervanett.no mandag 12. august 2013