Det er få spørsmål der økonomer er så samstemte som i spørsmålet om hvorvidt handel er en viktig kilde til økt global (og nasjonal) velstand. Det mener nesten alle at det er, fordi spesialisering gjør at vi kan benytte tiden til å produsere det vi er best på, fremfor å måtte produsere alt vi behøver selv. Det er vanskelig å overvurdere hvilken sivilisatorisk effekt handel mellom mennesker og nasjoner har hatt.
Muligheten til å kjøpe og selge varer og tjenester, gjør at mennesker ikke er avhengig av geografiske og naturgitte forhold, men i større grad kan forme sin egen fremtid. Et velfungerende system for internasjonalt handel er således avgjørende. Derfor er handelskonflikten mellom verdens to største økonomier, USA og Kina, og ringvirkningene denne får, bekymringsfull. Den er ekstra betenkelig fordi USA også har iverksatt proteksjonistiske tiltak mot EU og Canada.
Etter at USA i 70 år har vært en sterk pådriver for en friere verdenshandel, har Trump-administrasjonen gjennom sin proteksjonistiske agenda blitt den største trusselen mot den eksisterende handelspolitiske orden. Kina har utvilsomt tjent relativt mer på internasjonal handel enn hva USA har, men det er en villfarelse å tro at USA som nasjon har tapt på globaliseringen og handelen de siste 30 årene.
Faktum er at USA har tjent stort på internasjonal handel, selv om ikke alle grupper innad i landet har tjent (like mye) på byttehandelen. En av årsakene til at Trump besluttet å innføre straffetoll på kinesiske produkter, er at Kina eksporterer varer og tjenester til USA for 505 milliarder dollar, mens vice versa er tallet 130 milliarder. Kineserne gjengjeldte som forventet ved å innføre toll på amerikanske produkter.
Dersom konflikten skulle eskalere, har kineserne begrenset mulighet til å svare forholdsmessig kun ved bruk av straffetoll. Men kineserne har andre virkemidler de kan svare med, deriblant bruke reguleringsmyndigheter for å trenere amerikanske interesser (lisensnekt, inspeksjoner etc.). Et annet virkemiddel, er å bruke statlige medier til å propagandere mot amerikanske interesser.
For all del, straffetollen som nå er innført vil gjøre begrenset skade på økonomien. Problemet er at dette antagelig bare er begynnelsen og at vi fremover får oppleve eskalerende proteksjonistiske tiltak som på sikt vil gjøre virkelig stor skade for økonomien.
I alle tilfeller vil både Kina og USA tape på handelskonflikten i den forstand at det gjør begge nasjoner mindre velstående. Historisk erfaring viser at proteksjonisme er en sikker måte å redusere den globale velstanden på.
Så er spørsmålet: Finnes det noen løsning på konflikten? Svaret på det er ja – det finnes åpenbart en løsning dersom det er vilje til å finne den. Men utfordringen er at det er vanskelig å se en klar strategi fra Trump-administrasjonen utover en bedre «deal». Og selv om altså begge nasjoner taper på en handelskrig, kan vi risikere at den vil fortsette ettersom skadene foreløpig ikke er veldig store, og at ingen av lederne ønsker å fremstå som «svak» på hjemmebane.
For Trump er disse tiltakene vel så mye et spørsmål om innenrikspolitikk: Hvordan vil de ulike gruppene og særlig hans egne velgere reagere? På kort sikt vil Trump kunne høste en politisk gevinst, fordi Trump i mange velgeres øyne fremstår som en «sterk leder» – som står opp mot Kina, samtidig som skadevirkningene på økonomien ikke materialiserer seg umiddelbart. Og de av Trumps velgere som merker effektene umiddelbart, er tilbøyelig til å gi presidenten tid. Spørsmålet er om Trump også kan høste gevinst i mellomvalget i november. Min vurdering er at det er det Trump satser på.
Konflikten med Kina har også en politisk dimensjon utover de handelstekniske. Faktisk har den flere politiske dimensjoner. Jeg har allerede nevnt at tiltakene er en trussel mot et velfungerende handelssystem – som er et av hovedelementene i det vi forstår som en liberal verdensorden. Denne ordenen, med fokus på multilaterale spilleregler, er særlig viktig for små nasjoner som Norge, hvor handel er ekstremt viktig for vår velstand.
Den andre dimensjonen er Kinas vekst og forholdet til Vesten og den liberale orden. Satt på spissen: Er det Vesten som vil endre Kina – eller er det Kina som vil endre Vesten? Vi i Norge har definitivt fått merke at dette spørsmålet er høyst relevant, ettersom vi har valgt å tone ned kritikk av det autoritære styresettet i bytte mot et bedre forhold og økende økonomiske muligheter. Tilfellet Kina er nok en illustrasjon på at Vesten mister innflytelse – noe som blir forsterket gjennom at den nåværende amerikanske presidenten aktivt jobber for å undergrave Vesten og betydningen av den vestlige alliansen.
Hadde Vesten stått samlet, så hadde vi hatt en sterkere mulighet til å påvirke Kina – i det minste unngått å bli herjet med i de tilfeller vi ønsket å forsvare vestlige verdier og betydningen av en liberal verdensorden.
Men Trumps angrep på allierte og innføring av toll på varer og tjenester også fra EU, bidrar til å styrke Kinas innflytelse i verden. Trumps proteksjonisme er dessverre nok et håndslag til autoritære krefter, samtidig som det bidrar til å gjøre verden mindre velstående.
Artikkelen er publisert hos Dagbladet 11.7.18.