I kommentaren «Skinnhellige Trudeau» angriper Minervas Pål Mykkeltveit Canadas statsminister. Mykkeltveit mener landets geografi og selektive innvandringspolitikk gjør det «lett å være god». Det er en merkelig kritikk.
Jeg skal straks begrunne hvorfor.
La meg først understreke at jeg er en sterk tilhenger av den canadiske innvandringspolitikken.
Den er grunnleggende liberal, i betydningen åpen for alle i hele verden som oppfyller kriteriene for å få opphold, og så har de en grense på 285 000 til sammen.
Den er selektiv i den forstand at den baserer seg på egenskaper som er etterspurt i landet, men samtidig er det totale innvandringstallet høyt, nærmere 300 000 årlig.
Landet tar også imot en betydelig andel kvoteflyktninger. Kombinasjonen av selektive behov og internasjonalt ansvar har, som Mykkeltveit skriver, appell til mange på høyresiden. Jeg er intet unntak.
Så til problemet med Mykkeltveits tekst.
Justin Trudeau har gjort det til sitt retoriske varemerke å avvise «politics of fear» til fordel for en retorikk som appellerer til det beste i menneskene, noe som er årsaken til at så mange beundrer Trudeau, meg selv inkludert. Dette fordi retorikk også er politikk. Hvilke ord man benytter som landets leder, er i seg selv en politisk handling. Så selv om jeg skulle akseptere premisset fra Mykkeltveit om at det er lett for Trudeau «å være snill»: Er det ikke likevel en positiv ting at han faktisk er snill ved at han avviser «politics of fear» til fordel for en inkluderende retorikk?
Mykkeltveit reagerer særlig på Trudeaus nylige tweet: «To those fleeing persecution, terror and war, Canadians will welcome you, regardless of your faith. Diversity is our strength». Mykkeltveit mener at den er et særlig uttrykk for Trudeaus ønske å om vise hvor «god» han er, og han begrunner påstanden med at Trudeau kan skrive dette fordi Canada har en selektiv innvandringspolitikk.
Igjen svikter argumentasjonen til Mykkeltveit.
Det er ingen motsetning mellom å ha en inkluderende retorikk og en innvandringspolitikk der også landets egeninteresse tas hensyn til, selv om det antagelig er enklere å gjennomføre i Canada enn i Europa.
Men selv om det er enklere å følge prinsippet i et land som har geografiske fordeler, så er det håpløst å kritisere Trudeaus tilnærming, ikke fordi man er uenig med den, men fordi den kan være vanskelig å gjennomføre i et annet land.
Det blir omtrent like dumt som å kritisere en rik person for å støtte et bestemt formål ut fra tanken om at vedkommende lettere kan gjøre dette enn en som er uføretrygdet.
Inntrykket mitt er at Justin Trudeau hadde avvist «politics of fear» også om han var politiker i Europa, simpelthen fordi det ligger i karakteren hans å appellere til det beste i mennesket. Dessuten sier ikke Trudeau at alle flyktninger i hele verden kan komme til Canada, men han gjør et helhjertet forsøk på å ønske de flyktninger som de facto flytter til landet, hjertelig velkommen.
Trudeaus åpenhet er ikke skinnhellig, og den er ikke hyklersk. Den er et uttrykk for moralsk lederskap i en tid hvor det virkelig trengs.
Innlegget er publisert hos Minerva 2.2.17.