Av Eirik Løkke, rådgiver i Civita.
Er økt pengebruk synonymt med vellykket politikk?
I tirsdagsutgaven av Stavanger Aftenblad blir avtroppende kulturminister Hadia Tajik hyllet («Ho greide 1 prosent») for sin evne til å øke de offentlige utgiftene. Aftenbladets artikkel er ikke den eneste, snarere tvert imot – den føyer seg inn som et typisk eksempel på hvordan norsk politikk dekkes. Med mulig unntak for finansministeren synes norsk offentlighet å bedømme graden av politisk suksess etter hvor mye de offentlige utgiftene stiger. Og motsatt: En statsråd som mot formodning skulle ønske å bruke mindre av skattebetalernes penger, ville garantert fått «taper-stempel» og blitt karakterisert som en dårlig politiker.
Dette forsterkes naturligvis av at særinteressene er godt organisert, mens alle som ikke har de samme interessene, og som må betale, er dårlig organisert. Det er i det hele tatt svært lite overraskende at nordmenn som i større eller mindre grad lever på statlige overføringer, advarer mot å kutte i disse, eller argumenterer for å øke dem betydelig. Norske journalister hadde hatt stor nytte av å lese Frederic Bastiat og i særdeleshet hans verk «Det du ser og det du ikke ser».
Det er nemlig ikke alltid slik at det som staten ikke bevilger penger til, ikke blir gjort om staten ikke gir. Det er, som Bastiat påpekte, betydelig vanskeligere å få øye på de pengene staten ikke bruker, men de er ikke fraværende av den grunn. Det er muligens banalt, men det er like fullt viktig å huske på at staten ikke har noen egne penger. Alt den bruker må den hente fra sine innbyggere. Derfor kunne man ønske seg en større ydmykhet fra politikerne i omgangen med offentlige budsjetter. Dernest kunne man ønske seg en mer kritisk tilnærming fra journalistene til hva politikerne faktisk bruker penger på, fremfor en ensidig hyllest av dem som evner å bruke mest av skattebetalernes penger.
For å vende tilbake til kulturpolitikken: Er det virkelig så sikkert at det norske samfunnet hadde vært mye dårligere om den norske stat hadde brukt to milliarder mindre på kultur, altså at økningen(målt i rene penger) siden 2005 hadde vært på tre milliarder heller enn fem milliarder? Hadde vi hatt noe dårligere kulturtilbud? Det er lite som tyder på at de økte bevilgningene har medført noen økning i besøkstall og publikumsinteresse.
På kulturfeltet så vel som andre felt, har den påtroppende regjeringen en mulighet til å utfordre mantraet om at god politikk er synonymt med stadig større offentlige budsjetter. For å parafrasere Jan P. Syse: En borgerlig-liberal politikk består ikke bare i å begrense statens utgifter, men en borgerlig-liberal politikk består også i å begrense statens utgifter. Kulturbudsjettet kunne være en grei start.
Innlegget er publisert hos Minerva 15.10.13.