Av Eirik Løkke, rådgiver i Civita.
John Maynard Keynes uttalte en gang at ”skylder du banken en million, har du et problem. Men skylder du banken hundre millioner, er det banken som har et problem”. Sitatet fungerer som en god metafor på forholdet mellom Hellas og de utenlandske kreditorene som dominerer mediebildet for øyeblikket.
Man kan helt sikkert nyansere uttrykket om ”at ethvert demokrati får de politikerne de fortjener”, men essensen er utvilsomt riktig. I så måte er ansvaret for den greske statsgjelden fullt og helt grekernes: Fremfor å skattefinansiere, valgte staten å lånefinansiere et offentlig forbruk de i lengden ikke hadde råd til. De greske statsfinansene ble forsøkt manipulert med den hensikt å skjule gjeldsgraden, slik at forbruksfesten kunne fortsette.
Men virkeligheten har nå hentet inn Hellas, og av åpenbare grunner er ikke europeiske skattebetalere interessert i å betale det greske gildet. Ønsker Hellas å bevare et høyt offentlig forbruk må de selvsagt finansiere dette selv gjennom skattesystemet, alternativt må de foreta strukturelle reformer slik at utgiftssiden tilpasses inntektssiden.
I motsetning til hva flere på norsk og europeisk venstreside (skjønt det finnes hederlige unntak) hevder, er det ikke EU som driver utpressing. Tvert imot – de internasjonale kreditorene har strukket seg svært langt for å imøtekomme grekernes uansvarlige politikk. Hvilken politikk Hellas ønsker å føre, må selvsagt avgjøres av greske velgere. Men de kan ikke pålegge Europa å betale for velferden – den må de finansiere selv.
Dette åpenbare faktum har Syriza og Alexsis Tsipras behendig ignorert. Ikke nok med det – de gikk til valg på det stikk motsatte: Europa skal betingelsesløst fortsette å betale for det greske forbruket. At grekerne valgte å stemme på en slik uansvarlig politikk er selvsagt grekernes privilegium – men det er selvsagt ikke ”utpressing” at europeiske skattebetalere avviser grekernes forvirrede ide om at de har mandat til å bestemme over resten av EU.
Syriza må derfor gjerne gjennomføre en folkeavstemning om hvorvidt Hellas skal akseptere avtalen med de internasjonale kreditorene, men EU vil være like lite bundet av den, som Sverige ville være bundet av en folkeavstemning i Norge, hvor spørsmålet lød: ”skal Sverige betale norske pensjoner?”
For Hellas er det kun strukturelle reformer som hjelper. Det greske problem er ikke EU, men landets egen dysfunksjonelle politiske kultur. Jo raskere grekerne begynner å adressere de virkelige problemene, dessto raskere kan landet komme på fote igjen.
Innlegget er publisert hos Minerva 30.6.15.