Trumps oppførsel under NATO-toppmøtet har naturligvis skapt stor uro blant europeiske allierte og jeg har tidligere utdypet hvorfor jeg mener den amerikanske presidenten er en trussel mot Vesten. Men akkurat i spørsmålet om byrdefordeling innad i NATO har Trump et poeng, og Europa kan et stykke på vei skylde seg selv for bråket under toppmøtet i Brussel. Trump har riktignok en uvøren stil, men han er ikke den første som fremhever at Europa ikke bidrar nok. I juni 2011 advarte daværende forsvarsminister, Robert Gates, europeerne om problemene som vil følge hvis ikke Europa trapper opp sine bidrag:
”The blunt reality is that there will be dwindling appetite and patience in the U.S. Congress, and in the American body politic writ large, to expend increasingly precious funds on behalf of nations that are apparently unwilling to devote the necessary resources … to be serious and capable partners in their own defense,”.
Advarselen fra Gates var uvanlig krass, og omtrent så direkte som det var mulig å være, uten å oppføre seg som Trump. Men like fullt valgte europeerne å overse advarselen fra Gates. Det burde de ikke gjort. For nå er det som Jan Arild Snoen skrev tidligere i uken – alvor for fremtiden til NATO.
Politikere har selvsagt et ansvar for totaliteten i statsbudsjettet, og særlig i demokratier må lederne være lydhøre for velgernes preferanser – som i begrenset grad er eller har vært økte forsvarsutgifter. Europeiske politikere har heller ikke vært særlig interessert i å overbevise sine velgere om at det er nødvendig; 2.verdenskrig endte for over 70 år siden, og det begynner å bli lenge siden murens fall. Europa virker å være mer opptatt av plast i havet enn krigsskip på havet.
Så hvorfor skulle politikere og velgere i Europa bekymre seg over økte militærutgifter – USA tar tross alt regningen.
Men akkurat som tyske skattebetalere ikke er overbegeistret over å betale for greske og sør-europeiske utskeielser i EU, er ikke amerikanske velgere veldig interessert i å ta mesteparten av kostnaden for europeisk sikkerhet, når europeerne fint er i stand til å gjøre det selv. Ei heller i Norge er vi i stand til å prioritere forsvarsutgifter. Ikke i den forstand at ikke utgiftene øker nominelt. Men som andel av BNP har regjeringen ingen planer om å øke utgiftene til 2 % av BNP. Også vi har andre formål enn Forsvar å bruke pengene på. Blant annet bruker vi nesten like mye på U-hjelp som vi bruker på Forsvaret, noe som kunne vært forståelig hvis SV satt i regjering, men den prioriteringen er betydelig vanskeligere å forstå når vi har en borgerlig regjering.
For husk at sikkerhetspolitikk er selve kjernevirksomheten til en stat: Å sikre at innenrikspolitikk i det hele tatt er mulig. Det virker som mange velgere har glemt dette – på samme måte som vi glemte det på 30-tallet. For nå snakker vi altså om NATOs fremtid –bærebjelken i norsk sikkerhetspolitikk.
Robert Gates forsøkte med innestemme å overbevise Europa om at USAs tålmodighet ikke varer evig. Men det fikk liten eller ingen reell betydning. Det blir nok vanskeligere å overse Donald Trump. Problemet med den amerikanske presidenten er i så måte ikke at han insisterer på at europeerne må bidra mer, men at stilen og retorikken bidrar til å undergrave alliansen. Dette fordi Trumps velgere fort kan bli permanent negative til NATO – også etter hans presidentperiode. Det vil i så fall innebære at Gates får rett – fremtiden for NATO er høyst usikker.
En måte, ja kanskje den eneste måten å styrke NATO på, er at europeerne begynner å prioritere forsvar. Ikke bare snakker om målsetninger som de ikke har til hensikt å oppfylle.
Artikkelen er publisert hos Minerva 12.7.18.