Av rådgiver i Civita, Eirik Løkke
Da Barack Obama mandag 21. januar avla president-eden benyttet han den samme bibelen som sin favorittpresident: Abraham Lincoln.
I fjorårets utgave av The Atlantic avslører Obama at Lincoln er en president han ofte søker råd hos. Det Hvite Hus er naturlig nok full av historiske dokumenter som på ulik vis illustrerer tidligere presidenters virke og innflytelse. Et av rommene er dedikert Abraham Lincoln, det såkalte Lincoln-soverommet, hvor vi finner originalutgaven av Gettysburg-talen innrammet i glass. Obama innrømmer at han ofte henter inspirasjon hos USAs 16. President: Lincolns forfatterskap taler til meg slik de har talt til flerfoldige amerikanere, og minner oss på hva som er det beste med oss selv og den Unionen han reddet: At til tross for at vi har våre uenigheter, så er vi ett folk, en nasjon, forent i en felles overbevisning.
Selv om forskjellene mellom Obama og Lincoln åpenbart er store, deler de viktige egenskaper, deriblant evnen til å formulere seg visjonært. Obama og Lincoln har også det til felles at de overtok presidentembetet i et splittet land. For Lincoln var dette bokstavelig, ettersom sør-statene under ledelse av Jefferson Davis vedtok å trekke seg fra Unionen, et vedtak Lincoln mente var et brudd på grunnloven, og derfor risikerte krig for å stoppe. Bortsett fra uavhengighetserklæringen er antageligvis borgerkrigen (1861-1865) den største milepælen i amerikansk historie, og dens betydning kan knapt overdrives. Lincolns tale ved Gettysburg om at et ”democracy of the people, for the people, by the people shall not perish from this earth” manifesterte det amerikanske credo, hvilket naturlig nok reflekteres i populærkulturen.
Sist ute er Steven Spielberg og hans episke drama Lincoln, der Daniel Day-Lewis foreviger USAs kanskje viktigste president. I følge The Yorker var Liam Neeson lenge Speilbergs foretrukne skuespiller, men han angrer neppe på at valget tilslutt falt på Lewis. Sistnevnte lykkes svært godt i sitt portrett av Lincoln og evner på en overbevisende måte å anskueliggjøre de menneskelige og politiske utfordringer Lincoln-administrasjonen møtte. Av naturlige årsaker har Spielberg konsentrert handlingen til kongress-debatten om det 13.grunnlovstillegget i 1865, som dreide seg om et konstitusjonelt forbud mot slaveri (må ikke forveksles med Lincolns ”Emancipation act” av 1863, som juridisk sett var et dekret forankret i Lincolns fullmakter som krigspresident). Spielberg vektlegger dilemmaet knyttet til fredsforhandlinger og slaveforbud, spissformulert som: ”Vil du avslutte krigen eller få igjennom grunnlovstillegget?»
For interesserte i amerikansk historie er filmen noe nær en nødvendighet. Professor ved Gettysburg-college, Allen Guelzo, mener Daniel Day-Lewis sin fremstilling av hvorfor det var nødvendig med et konstitusjonelt tillegg, er så overbevisende, at det ville høstet beundring av Abraham Lincoln selv. Jeg tror årsaken til at filmen høster stor interesse, er at tematikken beskjeftiger seg med dilemmaer av universell karakter, deriblant forutsetningen for vellykkede politiske fellesskap – og ikke minst hvilke midler som er legitime for å oppnå et mål. Eksempelvis kan man være tilhenger av et bestemt mål (bevaring av en politisk union), eller sterk motstander av en bestemt praksis (slaveri), men det er ikke dermed gitt at målet helliger midlene. Lincoln adresserer forholdet mellom mål og midler, mellom idealisme og politisk realisme på en måte som gjør den tidsmessig interessant, noe Obama ved jevne mellomrom minner oss på.
Konsekvensen av Abraham Lincolns politikk manifesterte seg i all sin glans 144 år etter hans død, da flere enn to millioner mennesker møtte opp for å hylle USAs første afro-amerikanske president. For igjen å låne Obamas egne ord: Lincoln beskrev USA, i en av hans tidlige taler til kongressen som det siste store håpet på jorden. Når man tar i betraktning at den skjøre unionen var yngre enn 100 år og risikerte oppløsning, var det en ganske usannsynlig bemerkning. Men Lincoln så forbi blodsutgytelsen og splittelsen. Han så oss ikke bare slik vi var, men hvordan vi kunne bli. Og han taler til oss gjennom historien med et budskap om å vie oss til det arbeide han så edelt fremmet – arbeidet med å perfeksjonere Unionen.
Innlegget stod på trykk i Dagens Næringsliv onsdag 30. januar 2013.