I Vårt land (12. april) skriver forsker ved UiB, Frode Helmich Pedersen, at ”de intellektuelle på den liberale høyresiden er en merkelig gjeng”. Årsaken til at han kommer med denne karakteristikken, er at noen av oss har kritisert et støtteopprop for Julian Assange. La meg i det følgende svare kort på utfordringene.
For det første burde Helmich Pedersens retoriske spørsmål om hvorvidt ytringsfriheten bare gjelder for dem vi liker, rettes til Julian Assange. Han er en sterk tilhenger av frie ytringer, vel og merke så lenge de ikke kritiserer han. Det finnes utallige rapporter om hvordan Assange forsøker å true sine kritikere til stillhet. Tidligere Wikileaks-ansatt og nåværende Guardian-journalist James Ball fortalte om hvordan Assange forsøkte å tvinge han til å undertegne en ”non-disclosure” avtale som ved brudd kunne utløse en kompensasjon verdt mer enn 100 millioner kroner.
For det andre er oppropets forsøk på å gjøre dette til en ytringsfrihetskamp mer tåkeleggende enn oppklarende. Selvsagt har Assange samme krav på ytringsfrihet som alle andre, men det innebærer like selvsagt ikke at Ecuador er forpliktet til å gi han en internettlinje, like lite som norske ambassader i utlandet skulle ha en juridisk forpliktelse til å gi fascister eller islamister på rømmen fri tilgang til internett beskyttet av norsk jurisdiksjon.
Hovedårsaken til at Assange befinner seg i ambassaden har veldig lite å gjøre med ytringsfrihet; det har å gjøre med at han har unndratt seg rettsforfølgelse for alvorlige voldtektsanklager. Assange sine påstander om at anklagene er skapt av CIA er rene konspirasjonsteorier. Det er ingen grunn til å tro at ikke Assange ville få(tt) en rettferdig behandling i Sverige. For i motsetning til hva Pedersen hevder, er det langt fra opplagt at Assange skulle bli utlevert til USA. De har foreløpig verken tiltalt han eller krevd han utlevert. Men selv om han skulle risikere utlevering, så er både USA, Storbritannia og Sverige liberale demokratier med sterke rettsstater. Dette er underlig at støttespillerne til Assange overser.
For det tredje er Assange sin generelle modus operandi ikke irrelevant for kritikken. Assange har gjennom sin uansvarlige oppførsel satt millioner av menneskeliv i fare gjennom å spre personlige opplysninger på nett. Han har gjort seg selv til et instrument for illiberale krefter, inkludert Trump-kampanjen og Nigel Farage. Det mest eklatante eksempelet er like fullt samarbeidet med russerne, der han villig har latt seg bruke som løpegutt for Putin-regimet. Det er derfor ikke uten grunn at Assange skaper begeistring i hesteskoen, gjennom støtte fra både ytre høyre og ytre venstre. Det er selvsagt Helmich Pedersens privilegium å velge sine politiske kamper, men med tanke på at Assange har blitt en stor trussel både mot personvernet og demokratiet, burde han ikke bli forundret over at han ikke får støtte fra oss på den liberale høyresiden. At han finner dette merkelig, lever jeg i grunnen helt fint med.
Innlegget er på trykk i Vårt Land 16.4.18.