Av Eirik Løkke, rådgiver i Civita.
De humanistiske fagenes verdi for samfunnet er altfor ofte blitt snakket ned. Kanskje fordi for mange har vært for opptatt med å gi dem annen begrunnelse enn nytte?
Et tilbakevendende spørsmål i norsk offentlighet er hva vi skal leve av i fremtiden. Også i fremtiden må vi basere oss på nyttemaksimering i form av å produsere varer og tjenester som andre er villig til å betale for. Diskusjonen om nytte er, av flere grunner, et sensitivt spørsmål for humanister som filosofer, språkvitere og historikere. Skepsisen mot nytteperspektivet skyldes ofte at kunnskapen som produseres av humanister, oppfattes som mindre relevant for verdiskaping enn naturvitenskapelige fag. Derfor har mange humanister vært opptatt av å forsvare sine egne fag med andre begrunnelser enn nytte.
Det er selvsagt viktig at nytteperspektivet utfordres, og åpenbart må vi som nasjon prioritere humaniora-kunnskap som ikke umiddelbart kan omsettes i nytte.
Men humanister har også mye å bidra med ut fra en nyttetankegang. Det fordrer imidlertid at humaniora blir flinkere til å synliggjøre egen kunnskap, samtidig som arbeidslivet blir flinkere til å forstå hvilken kompetanse humanister besitter. En god illustrasjon på humanioras potensielle verdi beskrev lektor Stian Aske i Aftenbladet (16. januar) i debattinnlegget «Humanisten Egils verdi». Her understreket Aske den åpenbare betydningen av tyskkunnskaper for bedrifter som søker det tyske markedet.
Noe av bakgrunnen for Askes innlegg synes å være et frokostmøte i regi avtankesmien Civita, hvor vi spurte: Hva skal vi med humanister? Spørsmålet har tydeligvis provosert Stian Aske, som mener tittelen er «et lite tillitsvekkende utgangspunkt for å forsøke å finne ut hva humanistene kan bidra med, f.eks. i internasjonale forretninger».
Denne kritikken er mildt sagt underlig: Dersom man skal undersøke hva humanister kan bidra med, krever ikke det at noen stillerspørsmålet?
Civitas ønske med frokostmøtet var nettopp å rette søkelyset på humanioras rolle i samfunnet, inkludert betydningen av kulturell kompetanse i næringslivet (møtet kan for øvrig ses på civita.no). Askes eksempel tenderer mot å være banalt; de fleste vil intuitivt forstå nytteverdien i at internasjonale virksomheter skaffer seg kulturell og språklig kompetanse. Det kan også være at norske bedrifter i større grad burde vært flinkere til å rekruttere humanister som besitter slik kompetanse. Men hva med de områder hvor humaniora ikke intuitivt oppfattes som nyttig? Kan humanister ta en rolle i vår tids store spørsmål, som eksempelvis klimautfordringen og den økende bruken av digitale hjelpemidler?
Teknologiutvikling er et område som ikke umiddelbart oppfattes som relevant for humaniora, men antagelig har humanister i kraft av å studere menneskelige handlinger betydelig å bidra med, ikke minst gjennom å bedre vår forståelse av hvordan vi faktisk bruker teknologi, samt å studere vår evne til å bruke teknologi på en nyttig måte.
Mange humanister lider av mindreverdighetskomplekser med hensyn til egen kunnskap, noe som er et dårlig utgangspunkt for å synliggjøre individuelle ferdigheter. Mye av årsaken til at det har blitt slik, skyldes antagelig at mange av fagets forkjempere har vært opptatt av å fremme andre begrunnelser enn nytte. På den måten har humanioras verdi for samfunnet altfor ofte blitt snakket ned.
I så måte er det på tide at våre høyere utdanningsinstitusjoner begynner å konsentrere seg om å fortelle hva humanister kan bidra med, fremfor ensidig å insistere på kampen mot nyttemaksimering.
Dessuten bør utdanningsinstitusjonene konsentrere seg om å levere god kvalitet, slik at arbeidslivet kan føle seg trygg på at de kandidatene som uteksamineres evner å gjøre den jobben de ansettes for å gjøre. En av årsakene til at det er flere næringslivsledere med humaniora-bakgrunn i Storbritannia enn i Norge, kan forklares med at det britiske næringslivet er trygge på at de beste universitetene leverer svært god kvalitet, uavhengig av hvilke fag kandidatene velger å studere. Norge har riktignok ikke samme tradisjon for eliteutdanning som Oxford og Cambridge, men kanskje er det et rom for økt kvalitetssatsning, til og med spesialisering, blant norske utdanningsinstitusjoner?
Hva vi skal leve av etter oljen er naturligvis fundamentalt å adressere. Men et annet og like viktig spørsmål, er hva vi skal leve for. Humaniora kan ikke bare begrunnes ut fra nytte. Å bruke ressurser på å studere vår historie og språkutvikling bidrar kanskje ikke til en stor økning av bruttonasjonalproduktet, men det øker kunnskapen om vår felles identitet, og er med på å definere oss som nasjon.
Men det faktum at humaniora gjennom å bidra til vår nasjonale selvforståelse i seg selv begrunner relevansen i samfunnet, bør ikke hindre humanister i å tenke nytte ut fra en bedriftsøkonomisk logikk. Snarere tvert imot – vi trenger flere humanister som bidrar til å øke bruttonasjonalproduktet (BNP; den økonomiske verdien av alt som skapes i samfunnet). Dette er en forutsetning for at vi også i fremtiden kan ta oss råd til en generøs satsing på aktivitet som ikke frembringer umiddelbar nytte. Men det er altså ikke et enten-eller-spørsmål. Det er et både-og.
Artikkelen er på trykk i Stavanger Aftenblad 26.2.15.