Marte Gerhardsen tar feil. Svensk økonomi ligger i EU-toppen, og landet har høstet internasjonal anerkjennelse for sin evne til å takle finanskrisen og sikre sunne statsfinanser.
En av de mest interessante politiske observasjonene man har kunnet gjøre de siste åtte årene, er å betrakte fremstillingen av Sverige i norske medier. Mens internasjonale medier har vektlagt hvordan nabolandet har gjennomført effektfulle reformer, har majoriteten av norske medier og kommentatorer fremstilt det borgerlige Sverige i til dels negative former. Leder i tankesmien Agenda, Marte Gerhardsen, er intet unntak. I et innlegg i Dagsavisen i etterkant av valget hevdet hun at skatteletter og privatisering har gitt folk i Sverige ”smertefulle tilbakeslag”, deriblant en ”dramatisk” økning i økonomiske forskjeller. Det er en virkelighetsbeskrivelse de færreste i Sverige vil kjenne seg igjen i.
I et notat for Civita har jeg analysert de økonomiske resultatene etter åtte år med Fredrik Reinfeldt som statsminister. Og selv om resultatene viser at de siste åtte årene har vært gode år for Sverige, er det ingen tvil om at landet fremdeles har utfordringer: Den svenske skolen gjør det dårlig i internasjonale undersøkelser, og ungdomsledigheten er høy. Samtidig er det stor forskjell i arbeidsdeltakelse mellom svenskfødte og utenlandskfødte, hvilket kan tyde på at Sverige har et integreringsproblem. Men samtidig har gjennomsnittsborgeren i Sverige, til tross for finanskrisen, fått en vekst i sin disponible inntekt på nesten 20 prosent, hvilket er den høyeste veksten i EU. Økningen i disponibel inntekt skyldes til dels at skattelettelsene i stor grad har blitt rettet inn mot grupper med lavere og mildere inntekter. En ufaglært helsearbeider og rengjører har som følge av redusert skatt fått 2500 svenske kroner mer å rutte med i måneden.
Det er riktig at den økonomiske ulikheten i Sverige har økt, men forskjellene er fremdeles blant de laveste i verden. Dessuten har fattigdommen i Sverige, i henhold til EUs fattigdomsdefinisjon, blitt redusert. Mellom 2005 og 2011 sank andelen svensker som levde i alvorlig materiell fattigdom fra 2,3 til1,2 prosent.
Det er riktig, som Gerhardsen påpeker, at arbeidsledigheten i Sverige ikke er redusert, men det har like fullt blitt skapt flere nye jobber, og andelen som er i jobb (sysselsetningsgraden), er høyere i 2014 enn den var i 2006. Antallet som førtidspensjoneres, er kraftig redusert, og det samme er andelen som hovedsakelig lever av offentlige overføringer. På nær sagt alle økonomiske indikatorer ligger Sverige i EU-toppen, og landet har høstet internasjonal anerkjennelse for sin evne til å takle finanskrisen og sikre sunne statsfinanser.
Gerhardsen presenterer ellers en nokså kreativ tolkning av det svenske valgresultatet. Ingen vil benekte at den borgerlig Alliansen fikk en tilbakegang, men de færreste ser resultatet som en stor fremgang for venstresiden. Etter åtte år i opposisjon er de rødgrønne partiene i Riksdagen marginalt større enn i 2010, og er så vidt større enn de borgerlige partiene. De fleste kommentatorer peker på hvor bemerkelsesverdig svak oppslutningen om de rødgrønne partiene ble etter åtte år i opposisjon.
Gerhardsen ser valgresultatet som en god mulighet for å realisere sentrum-venstre løsninger, og peker særlig på at Centern (C) og Folkpartiet (Fp) kan være gode samarbeidspartnere for Socialdemokraterna (S). Men begge de to nevnte partier er mer borgerlig orientert enn sine norske søsterpartier, og i økonomisk politikk står de nærmest til høyre for Moderaterna (M).
Det er selvsagt mulig at C og Fp, og til og med M, kan søke kompromisser for å hindre at Sverigedemokraterna får innflytelse, men noe nærmere samarbeid er lite trolig. Det er heller ikke mange som tror at reformene og skattelettelsene som er gjennomført de siste åtte årene blir reversert, ettersom Socialdemokraterna langt på vei har akseptert Alliansens reformer. SVTs Mats Knutson skriver i en kommentar til den nye regjeringen at det er uklart hvordan Løvfen skal skape ny politikk, all den tid han mangler et klart flertall i riksdagen.
Valgene i 2010 og 2014 representerer på mange måter en milepæl i svensk politisk historie i den forstand at den sosialdemokratiske dominansen er over. Professor Bo Rothstein oppsummerer i Foreign Affairs valget i 2014 som ”The end of Swedish Exceptionalism”.
Sverige har riktignok fått en ny sosialdemokratisk statsminister, men tiden hvor det å være leder av Socialdemokraterna var synonymt med å være statsminister er definitivt over.
Innlegget er publisert hos Minerva 10.10.14.